torsdag 29. mai 2008

Let's dance to Joy Division, and celebrate the irony




Hver gang jeg hører denne sangen, tenker jeg på en god venninne. Ikke fordi jeg tror at hun har et spesielt nært forhold til The Wombats, men fordi hun har et spesielt forhold til Joy Division.

Når jeg tenker meg om, vet jeg ikke om hun egentlig har et veldig nært forhold til Joy Divison heller, det vil si, det har hun, men om det er fundamentert i musikk eller det faktum at Ian Curtis hengte seg på 14-års dagen hennes vet jeg ikke sikkert; det er mange grunner til at vi får et nært forhold til musikk.

Egentlig snakker vi ikke så veldig mye om musikk, selv om vi nok er mer enn gjennomsnittlig opptatt av lyd begge to, men vi snakker av og til om Nick Cave, og at det for eksempel var synd at han spilte i Spektrum, siden vi synes det er alt for stort der, og at det er greit at akkurat han har så mange sidesprang han bare vil, vi elsker Grinderman.

Min litt merkelige venninne liker derimot ikke P.J. Harvey, siden hun tror at den damen en gang i tiden har vært veldig slem mot Nick Cave. Akkurat det har jeg litt problemer med å forstå, joda, Polly Jean har muligens vært slem mot Nick, men alle som har hørt hennes siste plate, "White Chalk", skjønner at noen har vært slem mot PJ Harvey også, noe sårere enn det skal man i alle fall leite lenge etter.

Men altså, The Wombats. Nei, de går nok neppe inn i musikkhistorien, men søte og sjarmerende er de. Og vi feirer gjerne ironien ved å danse til Joy Division...
Lagt inn av pindia pampistiko pampibanon kl. 16:47
Etiketter: ,

0 kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)