Pindias krig i hagen...

Pindia har bevæpnet seg med en bøtte med saltvann og pølseklype, og erklært krig mot mordersneglene. Vanligvis lever Pindia og dyrene i skogen i fred med hverandre, rådyra beiter litt i hagen, grevlingen roter i plenen, reven rusler forbi om natta, og fuglene får lov til å bråke så mye de bare vil. Pindia liker ikke insekter som flyr rundt i lufta og sier bzzz, og vifter dem bort hvis de kommer for nær, men hun blir ikke hysterisk ved tanken på å ha dem i hagen. Mordersneglene, derimot, de orker hun ikke å se i hagen. I mange år har hun sluppet unna, men visst at det bare har vært et spørsmål om tid før de ville komme til henne også. Og nå er de her. De kommer fra skogen, i mengder. Pindia vet ikke helt hva det er med dem som gjør dem så frastøtende - hun tror det er det at de ikke har ben sånn som andre dyr - ting som sklir på slim for å komme seg fram i verden er ikke ønsket hos Pindia. OK - hun kan tolerere de svarte og hvite skogssneglene, men de brune, slemme: nei. Derfor altså; Pindia ut med pølseklype og bøtte, og hun som ellers bærer store edderkopper forsiktig ut av huset sånn at de ikke skal bli tråkket på, fryder seg når hun ser sneglene krølle seg sammen for så å nærmest gå i oppløsning i saltvannsbøtta. Og hun vet at det kommer mange fler fra skogen, de kommer i bølger, igjen og igjen. Og selv om hun aner at overmakten er for stor, bevæpner Pindia seg stadig, og tenker at selv om de riktignok er mange, er hun i alle fall mye, mye større....