Mark Haddon: Noe til besvær

.


Da jeg var lærer opplevde jeg ganske ofte at enkelte av elevene mine kom tilbake med veldig tynne bøker når de ble sendt til skolebiblioteket for å låne en "ranselbok". Boka kunne godt være lista som en av de ti dårligste bøkene som noen gang var utgitt, det spilte ingen rolle, bare den var tynn. Dessverre var de elevene som valgte bok ut fra sidetall ofte de samme som burde lest noe skikkelig bra, for kanskje å møte på boka i sitt liv.

Men dette skal ikke handle om sidetall og lesestimulering (som forøvrig er et fryktelig ord som ikke stimulerer meg til noe som helst, i alle fall). Jeg kom bare til å tenke på noen av elevene mine da jeg sto foran bokhylla og ikke visste hva jeg skulle lese.

Jeg sto foran bokhylla, foran alle de uleste romanene, og ante ikke hva jeg skulle ta tak i. Jeg valgte Mark Haddons "Noe til besvær". Jeg valgte ikke på grunn av sidetall, det er 473 sider i boka, men jeg valgte den fordi den har korte kapitler.... I boka er det 144 kapitler, og jeg tenkte at det var bra for meg akkurat nå, siden jeg har mye å gjøre og egentlig ikke så god tid til å lese.
Og den var bra for meg, boka med de korte kapitlene.

I første kapittel møter vi George. Han står i et prøverom og prøver en dress, han skal i begravelse, og mens han står i prøverommet oppdager han en flekk på hoften, er sikker på at han har kreft og derfor må ta livet av seg. Etterhvert møter vi kona hans, som har et forhold til en av Georges tidligere kollegaer, datteren hans som skal gifte seg med en mann ingen i familien liker, den homofile sønnen og hans kompliserte forhold.

Selv om dette høres ut som noe tatt rett ut av en såpeserie på TV, er det en morsom bok med en handling som fungerer godt. Og selv om det er morsomt, er det ikke bare det, vi følge med George når angsten overtar livet hans, vi håper det ordner seg for sønnen, og vi håper at familien etterhvert vil like datterens kommende mann.

Fra bokomslaget sakser vi:
George Hall har førtidspensjonert seg i en alder av 57 år for å nyte livet. Men så annonserer datteren Katie brått at hun skal gifte seg med kjæresten Ray. Familien er skeptisk. Moren Jean er ergerlig over at all planleggingen bryllupet fører med seg kommer i veien for sidespranget hennes med en av Georges tidligere kolleger. Broren Jamie får problemer når han lar være å invitere elskeren Tony i bryllupet. Og midt i dette kaoset oppdager George en mørk flekk på låret og blir sikker på at han har kreft.

I denne atmosfæren av Georges' stigende panikk, Jeans lykksalige sidesprang, Katie og Rays uavklarte forhandlinger, og Jamies selvbedrag, skyter handlingen fart med hysterisk morsomme scener og høyt tempo.

Men her er også intenst smertefulle øyeblikk når George ikke kan tøyle fortvilelsen og redselen. Kjærlighet, samliv og familie står i fare, konfrontert med redselen for ensomhet, galskap og død. "Noe til besvær" er en klassisk komedie der alt må gå i stykker før alt kan bli bra. Haddon viser med dette at suksessen med "Den merkelige hendelsen med hunden den natten" ikke var et engangsfenomen

Siden jeg har lest mye ekkel krim den siste tiden, var det befriende deilig å lese denne boka, selv om det var på grensa til veldig kvalmt da George i all sin galskap prøvde seg som amatørkirurg på seg selv....

Dette er en underholdende bok, som hele tiden skifter synsvinkel mellom de ulike familiemedlemmene, og her er det språklige morsomheter, mangel på kommunikasjon, misforståelser, gamle familiemønstre....
Det er en god bok å slappe av med, og en gang i tida blir det nok en søt og morsom film ut av den, også.

Mark Haddon hjemmeside er forøvrig vel verdt et besøk.
.

Rett skriving/rettskriving

.


Da jeg var lærer pleide jeg å bekymre meg ganske mye over rettskrivinga. Nå var jo det faktisk jobben min å gjøre det, så hvis jeg ikke hadde bekymra meg, hadde vel det vært et tegn på at jeg gjorde en dårlig jobb...

Det var ikke bare det at jeg bekymra meg - jeg var forundra også, forundra over at det så ut til at uansett hvor mange ganger man gjentok ting så gikk det bare ikke inn - rettskrivingspraksis endra seg ikke, eller, endringa gikk veeeeldig sakte.

Jeg mener at folk skal få ytre seg og uttrykke seg selv om de skriver feil og ikke kjenner til all verdens regler, for all del, og som lesere synes jeg at vi skal legge velviljen til, og ikke kritisere feil og mangler i teksten om meningen kommer fram. Og om vi synes det er så fryktelig å lese, kan vi la det være. MEN - vi som skriver kan jo også skjerpe oss litt, vi kan f.eks. huske på særskriving, så vi ikke bedriver sær skriving.

Bildet over minnet meg om det å være lærer, en lærer som får se stavemåter av ord som er heller sjeldne (skeldne, skjeldne, skjeldene, sceldne). Og jeg ble minnet om at det er en universell greie - lærere i alle land får se de samme rare og unødvendige feilene.

Og jeg tenker at det vi sjelden klarer å lære bort, er det å bruke ordliste når vi er i tvil. Og at det mest sannsynlig er størst grunn til å bruke ordliste om vi aldri er i tvil...
.

Mo Hayder: Fuglemannen

.


Ting tyder på at jeg er inne i en "krimstim", siden dette er den tredje kriminalromanen jeg har lest i år. Krimåret startet med Chealsea Cains "Ondskapens hjerte", fortsatte med Michael Connellys "Siste skanse", og i dag ble jeg altså ferdig med Mo Hayders "Fuglemannen". Det er noe befriende deilig med det å lese krim, særlig når man egentlig er sliten og ikke helt vet hva man vil, bare at man ikke vil anstrenge seg.

Og man trenger ikke å anstrenge seg når man leser Mo Hayder. Her går det av seg selv, boka leverer det den lover, dette er en intens og spennende kriminalroman. Handlingen foregår i London, fem lik av prostituerte kvinner blir funnet på en øde byggeplass, og det er tydelig at man snakker om en seriemorder, og etterhvert kommer det fram at det er en seriemorder av det virkelig ekle slaget.

Ingrid Brekke i Aftenposten sier at Hayders bøker bare egner seg for de hardhudete leserne, og hun sier at helten Cafferty i "Fuglemannen" ruller opp det som må være et av krimlitteraturens ekleste plott. Og, ja, jeg synes dette er ekkelt, veldig ekkelt til tider, men det er godt skrevet.

Cafferty er en man får umiddelbar sympati for, og hans privatliv er viktig i handlingen uten at det på noen måte virker påtrengende personlig. Jack Cafferty har sine egne saker å kjempe, både innad i politiet, og med relasjoner og hendelser i både sin egen fortid og nåtid.

Anmeldelsene jeg har lest av denne boka, er stort sett gode, veldig gode, og de legger stor vekt på det ekle og uhyggelige. Og som sagt, dette er ekkelt, men ikke spykvalmt likevel, alt har sin plass og sin forklaring, og selv om det er grusomme ting som finner sted, synes jeg ikke forfatteren fråtser unødvendig i ekle detaljer.

Jeg er ingen hardhudet leser, jeg er lettspydd og snur meg bort ved en hver antydning til noe ekkelt på film, og jeg skal ikke se filmatiseringen av denne boka. Men at boka ikke egner seg for oss med tynn hud, er jeg ikke enig i. Den egner seg for oss som liker krim, og oss som liker seriemordere. Og vi må tåle tanken på at noen kan sy levende fugler inn i brystet på døde ofre, for å høre "hjerteslagene". Og vi må kunne leve med beskrivelsen av den nekrofile overgriperen. Kan man det, er dette en bok jeg vil anbefale.
.

Michael Connelly: Siste skanse

.


Den store ungen min var hjemme på snarvisitt og la igjen reiseboka si, kriminalromanen "Siste skanse", skrevet av Michael Connelly. Jeg er nesten helt sikker på at jeg har lest noe av denne forfatteren før, av flere grunner.

En grunn er at jeg sluker krim i perioder, en annen grunn er at 10 av hans bøker er utgitt på Gyldendal, og noen av titlene får noe til å demre, uten at jeg helt vet hva, videre er jeg helt sikker på at jeg har støtt på Harry Bosch tidligere. Jeg klarer bare ikke å huske hva det er jeg burde huske, og jeg finner ingen av bøkene i bokhylla mi.

Nå trenger ikke det å bety noe annet enn at den store ungen har tatt med seg bøkene for å ha dem som reisebøker når hun drar tilbake til studentbyen sin etter å ha vært på besøk i foreldrehjemmet, sånt skjer, og at jeg ikke klarer å gjengi plottet i en kriminalroman bare ved å se tittelen betyr ikke at boka er dårlig, det betyr derimot at jeg er dårlig til å huske titler.

Harry Bosch er politimann som vender tilbake til jobben i Los Angelespolitiet etter å ha vært pensjonist i to (eller var det tre?) år. Han plasseres på avdelingen for uoppklarte drap, og teamet som består av Bosch og partneren Kiz Rider får treff i en sak fra 1988. En ung, sort jente ble myrdet, og nye metoder for å fastsette DNA setter saken i gang igjen, og det viser seg at den etterforskningen som tilsynelatende var grundig, har både store etterforskningsmessige mangler og pirker bort i rasisme korrupsjon i egen etat.

Det er godt driv i boka, og særlig synes jeg forfatteren er dyktig i beskrivelsen av offerets foreldre og hvordan det har gått med dem - det er en vinkling vi ikke møter for ofte i krim. I tillegg tenker jeg at det er en genistrek av en forfatter som har pensjonert helten sin å la ham komme tilbake for å jobbe med "Cold case" saker, det får Bosch sin tilbakekomst til å virke mer troverdig enn om han plutselig bare vendte tilbake til sin gamle stilling.

Jeg skal på jakt i bokhylla mi enda en gang for å se om Conelly har gjemt seg, for dette er leseverdig krim.
.

For all del: hold den merkelige tingen ute av vasken

.

Hvor er denne asiatiske fabrikken som lager alle de fantastiske skiltene? Hva må til for å få jobb der? De som jobber der, ler de seg nesten ihjel av skiltene de lager, eller er de veldig alvorlige mennesker med store mangler i språkkunnskapene sine?

Er det mulig å få omvisning på den fabrikken, og lager de t-skjorter også, tro?
.

Ljudmila Ulitskaja: Medea og hennes barn

.

Da jeg pakket opp denne boka julaften, ble jeg ikke fra meg av entusiasme og glede. Ikke at jeg hadde negative forventninger til den, jeg hadde ingen forventninger i det hele tatt, bortsett fra at jeg husket svakt at Medea i mytologien ikke var en veldig sympatisk kvinne, akkurat, og at navnet Medea i sammenheng med barn hørtes grufullt ut. Nå finnes det riktignok ikke bare en versjon av Medea-myten, hun framstår også som atskillig mer fredelig enn den barbariske barnemordersken.

Det er en fredelig og samlende Medea vi møter i den russiske samtidsromanen "Medea og hennes barn". Hun har ingen egne barn, Medea, den siste renrasede grekeren i slekten, men hun har mange slektninger, spredet i hele Sovjetunionen, og de tilbringer sommeren hos henne på Krim. Sommeren som skildres i boka er plassert en eller annen gang på 1970-tallet.

Samtidig som en konkret sommer blir beskrevet, ser vi Medea og hennes slekts historie i tilbakeblikk, hele 1900-tallet er skildret, sett med Medeas øyne møter vi slektinger og henne selv gjennom sorg og glede, revolusjon og krig. Boka hopper mellom fortid og nåtid, og særlig er det kvinnene i slekta som er dominerende i boka.

I 1916 døde Medeas foreldre, og hun fikk ansvaret for fem mindre søsken, 16 år gammel. Etterhvert gifter hun seg, men får ingen egne barn, og hun blir enke mange år før bokas sommerhistorie utspiller seg. De personene vi møter klarest denne sommeren, får vi også følge etter at ferien er over.

Kjærlighet, erotikk, død, lengsel: dette er en slektshistorie, dette er russisk. Og som i mye tradisjonell russisk litteratur er det mange personer å forholde seg til, særlig siden alle har et kjælenavn i tillegg til døpenavnet. Men heldigvis, det er et navnekart foran i boka, og det brukte jeg flittig.

Forfatteren Ulitskaja regnes som en viktig nålevende russisk forfatter, og hun har mottatt mange priser i inn- og utland.

Jorid Mathiassen skriver godt om denne boka i "Bok og samfunn", der vi blant annet kan lese dette:

"Jeg får raskt en godhet for Medea, og blir sittende å tenke på hvorvidt hun er lykkelig eller ulykkelig. Forfatteren kommer meg til unnsetning:

- Medea ville aldri finne på å spørre seg selv om hun er lykkelig. I vår tid blir lykke sett på som noe helt nødvendig, noe som lar seg gripe - men som dermed også lar seg miste. For Medea innebærer lykke å oppfylle sin bestemmelse. Hun har forsonet seg med livet, hun lever i fred med seg selv og verden omkring seg. For henne er det lykke, sier Ljudmila Ulitskaja, som er i Oslo i forbindelse med lanseringen av den norske oversettelsen. Hun er en av Russlands betydeligste nålevende forfattere, og romanene hennes er oversatt til en rekke språk."

Jeg likte Medea. Jeg likte betrakningene hennes. Og jeg likte å lese en slektsroman. Og selv om dette er en moderne bok, er den tradisjonell i den forstand at jeg kom til å huske på en del av de gamle russiske klassikerne jeg slet meg gjennom med stor glede i slutten av tenåra. Og jeg tenker at jeg vil ta dem fram igjen. Og jeg tenker at det i seg selv gjør "Medea og hennes barn" til en god bok" - alle bøker som får leseren til å ville ha mer, har noe godt ved seg.

.

Jeg sprakk - i år igjen

.
OK - jeg visste det vel innerst inne, at jeg nok ikke kom til å klare å holde nyttårsforsettet mitt i år heller. Jeg visste det, men jeg trodde oppriktig at jeg ville klare meg lenger i år enn i fjor. Men jeg sprakk.

9. januar gikk jeg inn i en bokhandel og så "Fire-for-hundre-bordet", og jeg var solgt. Eller, noen av bøkene var solgt. Ikke bare det - jeg gikk rett til neste bokhandel, og forsynte meg av salget der også.

Tidligere har jeg sammenliknet det å slutte å kjøpe bøker med det å slutte å røyke, man tar ikke bare en røyk når man sprekker, man vil ha hele pakka. Aleine. Det er noen år siden jeg slutta å røyke, etter å ha røkt mye og lenge. Det var lettere enn jeg trodde, da det først gikk. Overraskende lett, faktisk, men jeg hadde noen mislykka forsøk bak meg.

Kanskje det er sånn med bokkjøpene også, at jeg må mislykkes noen ganger først. Nå tror jeg riktignok at det er mulig å kjøpe ei bok av og til uten å falle tilbake til gamle synder, om man bare først blir fri fra lasten og lysten til å eie alle bøker man synes er fine. Og jeg trøster meg med at det i alle fall er sunnere å sprekke på bokforsettet enn å begynne å røyke...
.