onsdag 28. april 2010

Om lesing, om å mangle ord, og om å bli voksen. Johan Harstad: Hässelby

 .

Det er ikke det at jeg ikke leser lenger. For det gjør jeg. Jeg leser. Jeg er riktignok en annen type leser enn før. Jeg leser færre romaner, jeg leser i kortere perioder av gangen, jeg er mer utålmodig. Jeg pleide å være en sluker, det er jeg ikke lenger.

En norsklærervenn sier at jeg er sånn som hun tenker seg at de som er unge i dag er: utålmodig, og vil koble teksten opp mot andre ting. Det er bare det at jeg er voksen, og jeg trodde at lesermønsteret mitt skulle være det samme hele livet, at jeg skulle være trofast mot boka, den av papir, den man kan sitte med i fanget, under et teppe, og aldri, aldri kjede seg, fordi man eier en bokhylle.

Det er ikke det at jeg ikke leser, for det gjør jeg. Jeg leser faglitteratur, og mye, mye på nett. Jeg leser bare ikke like mange romaner lenger, men jeg gjør det også. Bare ikke så lenge av gangen.

Før mente jeg noe om alt jeg leste, også. Det gjør jeg heller ikke lenger. Jeg pleide å være norsklærer, da skal mene noe hele tida, kanskje det er derfor det er litt vanskelig å mene noe alltid, jeg har ikke norsklærerspråket inne lenger, jeg er rusten.

Men jeg leser. Det gjør jeg. Bare mye saktere enn før.

Jeg har lest Johan Harstads "Hässelby". Og jeg klarer ikke å si noe om den. Selv om jeg likte den, nesten hele. Selv om jeg leste fortere enn jeg har gjort på lenge. Det er en stund siden jeg leste den, men jeg har ikke klart å si noe om den, og jeg tror ikke jeg kan det nå heller. Selv om jeg likte den. Godt. Nesten hele.

Jeg har alltid tenkt at Albert Åberg var på alder med ungene mine, sikkert fordi jeg har lest bøkene om Albert for dem. I 1985, da min eldste datter ble født, var Albert Åberg på Interrail i Europa. Det kunne jeg også vært, om det ikke var for at jeg var kjempegravid akkurat den sommeren. Albert Åberg, som jeg forestilte meg var på alder med datteren min, er født i 1965, akkurat som meg.
Vi hørte på den samme musikken, vokste opp med de samme tingene rundt oss. Og plutselig en dag var vi voksne, både Albert Åberg og jeg. Kanskje det er derfor det er vanskelig å finne ord. Kanskje fordi Milla og Victor kunne vært mine venner. Kanske fordi man plutselig en dag er voksen og jobber på Clahs Ohlsson. Eller i skolen. Eller på biblioteket.

Og jeg tenker på skulderputene og Margareth Tatcher. Og jeg husker bildene fra søppelstreiken i Paris, og jeg tenker at der var han, Albert Åberg. Jeg pleier å si at jeg ikke likte 80-tallet, men da jeg satt med denne boka i fanget, under et teppe, var det nesten som om jeg likte det litt likevel, men ikke håret, absolutt ikke håret.

Jeg likte "Hässelby". Jeg synes Harstad skriver godt. Jeg likte absolutt mesteparten av boka - slutten likte jeg ikke like godt . Mulig at undergangen eller demonteringen blir for absurd. Men deler av boka er knakende god. Og selv om jeg ikke sier noe særlig om boka, fordi jeg ikke får det til, betyr jo ikke det at andre ikke har sagt noe. Dagsavisens anmeldelse var i sin tid med på å få meg til å få lyst til å lese boka. Og den er verdt å lese, altså, selv om jeg som sagt ikke liker slutten. Det er forresten ikke uvanlig at jeg ikke liker slutten...

Og så lurer jeg litt for meg selv: hvor ble det av farmor? Jeg tenker at hun døde brått og uventa, og etterlot far og sønn Åberg alene igjen. Og jeg tenker at om hun hadde levd lenger, ville det kanskje gått litt bedre for Albert, farmor som sa at det var fint at det ikke var jul hele tida, og at det var godt å kjede seg litt innimellom, for da ble det morsommere senere. De hadde trengt en sånn dame lenger i livet sitt, de to Åbergene, for ikke å synke ned i tungsinn uten at noen dro dem opp.

Plutselig en dag er man voksen, det går av seg selv, uten at man vet helt hvordan det skjer. Noe tar slutt. Noe annet begynner. Det skjedde med Albert og det skjedde meg. Og jeg tenker på det å vokse opp, og får lyst til å høre på Lars Winnerbäck...
 .