Pindias roterom

Minette Walters: Kameleonens skygge

2012-01-24T20:52:00.002+01:00

.

Jeg tar en pause fra Knausgård, og leser krim. Denne gangen Kameleonens skygge, av Minette Walters.

Jeg klipper og limer fra Gyldendals side:

Løytnant Charles Acland blir sendt hjem fra Irak med alvorlige hodeskader. Den tidligere så utadvendte mannen plages av migreneanfall, mistenksomhet og utbrudd av aggresjon. Etter en nesten-voldsepisode på en pub havner han i politiets søkelys. Tre homofile er myrdet i området rundt puben, drap som synes å ha blitt utløst av ekstremt sinne. Acland er plutselig mistenkt for drap. Hvor stor kontroll har han egentlig over de mørke sidene av sin personlighet?

«Dette er en av Walters' tre–fire beste bøker, og kanskje den aller mest originale.»
Ole Jacob Hoel, Adresseavisen
«En sterk og vond historie.»
Lars Helge Nilsen, Bergens Tidende
«Det er en nervepirrende fornøyelse å følge hennes oppdagelsesferd gjennom karakterenes psyke.»
Ola A. Hegdal, Dagens Næringsliv

OK - som vanlig drives jeg framover når jeg leser Walters. Jeg krøller meg sammen i sofaen, under et teppe, og koser meg. Som vanlig liker jeg formen til Walters, jeg liker politrapporter og avisklipp inne i handlingen. Og historien er sterk og vond.

Likevel er det noe som mangler, uten at jeg helt klarer å si hva det er. Kanskje er det litt for mange tilfeldigheter? Kanskje krim ikke var det rette for meg å lese akkurat nå?

Jeg vet ikke, men selv om jeg ikke synes dette er Walters beste, er den absolutt noe av det bedre en krimelsker kan hvile øynene på.
.

Knausgård: Min Kamp 3

2012-01-23T00:39:00.004+01:00

.
Innledningen gir meg assosiasjoner til Lillebror og Knerten, det er nesten så jeg venter at far har blitt handelsreisende i kåper og kjoler, og lille Karl Ove har fått en pinne som bestevenn. I virkeligheten venter jeg selvfølgelig ikke det, til det vet jeg allerede for mye. Egentlig vet jeg ikke hva jeg venter, men jeg venter ikke dette: et så sterkt møte med min egen barndom som det jeg får av å lese denne boka.

Jeg er født i 1965, så han vi møter som hovedperson i denne boka, er to år yngre enn meg. Vi har vokst opp i den samme tida, og når forfatteren skriver om hovedpersonens landskap, er det mitt eget barnelandskap jeg ser.

Ranselen, den firkanta blå ranselen med hvite kanter, høres ut som om den kunne vært min, bare min var rød. Hallo, jeg er jo jente, klart min var rød. Jeg ser for meg gutten med de lyseblå klærne og den nye ranselen, og forventningen om alt som skulle læres. Jeg husker lukta av nye bøker, og det å sette på bokbind. Jeg husker leseboka, mor sa sel, sto det. Far så sil.

Jeg ser for meg gutten som ligger på senga og leser, Fresi Fantastika, jeg likte den boka, og Den vesle heksa. Doktor Dyregod var jeg ikke så glad i. Jeg lurer på om hovedpersonen var med i barnas bokklubb, som jeg var det, og spent ventet på pakke i posten. Jeg går til bokhylla mi og ser på Fem-bøkene, og husker flukten fra den virkelige verden inn i bøkene, hvordan jeg var på Kirin-øya, jeg også. Og jeg lurer på om Ida-bøkene som nevnes, egentlig skal være Ina-bøkene, eller var det virkelig en hel serie jeg gikk glipp av?
Jeg leser om turene til biblioteket, og husker mine egne. Jeg fikk bare lov til å gå på biblioteket på fredager, for det var umulig å stanse meg fra å lese hele natta.

Jeg husker skolen, jeg husker sjokket da jeg fant ut at det å kunne mye ikke alltid var det beste, og at det å si det som var sant ikke alltid var forventet. Jeg oppdaget at det å kunne løpe fort, var viktigere enn å kunne lese fort. Jeg kunne ikke løpe fort.

Jeg leser Knausgård, ikke som en norsklærer, eller som en voksen som skal si viktige ting om fortellerstemme, tema og komposisjon. Jeg har sluttet å lese på den måten, de ga meg ingen glede lenger. Jeg leser som den slukeren jeg en gang var, hun som jeg er i ferd med å bli kjent med på nytt. Og det viktige er ikke å kunne si noe om de rette tingene, det viktige er hva boka gjør med meg, at den tar meg med til Kirin-øya, eller til min egen barndom. Og det er litt skam knyttet til den måten å lese på, jeg burde si kloke ting som er forventet. Og jeg tenker at det bryr jeg meg ikke om, ikke akkurat nå, jeg kan ikke løpe fort, men lese fort, og reise i hodet, det kan jeg, det gjør jeg.

Jeg drives gjennom boka, sulten. Jeg leser om barndom, noe jeg kjenner. Og jeg tenker som så mange ganger før, at barndom er ikke det vi prøver å få det til å være, de gode, lyse stundene uten bekymring. Barndom er å stå og late som ingen ting når man blir valgt sist igjen, barndom er å møte nye, ukjente og skumle ting hele tida. Barndommen er full av ydmykelser fra voksne som snakker om deg heller enn til deg, og som ikke nødvendigvis er snille. Det handler om uroen og usikkerheten i situasjoner det er opplest og vedtatt at skal være fine og gode. Det handler om foreldre som ikke strekker til, og ikke er snille. Det handler om barn som ikke strekker til. Det handler om skuffelser og sårhet og om å grine når man ikke vil.

Jeg likte ikke å være barn. Jeg likte det ikke da jeg var det, og jeg liker ikke å tenke på det. Og jeg tenker at barndommen med de gode, lyse stundene, lager vi etterpå, hvis ikke blir det uutholdelig å ha vært der, og uutholdelig å være foreldre og påføre egne barn en barndom.

Og jeg husker at jeg tente på, jeg også, akkurat som Karl Ove, og lukta bål når jeg kom hjem. Jeg husker den desperate trampingen for å få kontroll på brannen. Oftest gikk det bra, men ikke alltid. Det som nå er morsomme historier, var den gang skrekken når vi hørte brannbilen, og bekymringene over om vi klarte å gjemme fyrstikkene godt nok.

Jeg leser, som den slukeren jeg en gang var. Jeg sluker historien i boka, og dykker i min egen. Jeg husker, men vet at jeg ikke husker alt. Og hva de voksne tenkte, vet jeg ikke, det trenger jeg ikke å vite, jeg var barnet, og hovedpersonen, og trenger ikke å forstå noen andre. Jeg trenger ikke å forstå situasjonen rett, jeg trenger ikke å se ting fra flere sider. Jeg trenger ikke å huske alt helt nøyaktig, min barndom kan jeg redigere. Kanskje er det gode ting jeg ikke husker, det er det sikkert, men det betyr ikke at ydmykelsen og sårheten ikke var der, det betyr ikke at jeg må forstå eller like faren min.

Og jeg orker ikke å mene noe om fortellerstemme og tema. Og selvfølgelig er dette en roman, en fiksjon. Akkurat som alle barndommer er det.
.

Levi Henriksen: Dagen skal komme med blå vind

2012-01-15T00:28:00.000+01:00

I et tidligere liv hadde jeg ikke likt denne boka. Da hadde jeg tenkt at den hadde for mye. At en død forlovede, som i tillegg var gravid, en niese som blir hentet av barnevernet, en blind mor, stormer som endrer livene til folk, torpedoer, og en litt puslete (men for all del, ikke bare puslete) hovedperson ville minnet for mye om hendelsene i en skolestil skrevet av en dramatisk femtenåring, og de har jeg lest mange av. Før var jeg opptatt av underliggende temaer, og å plassere tekst inn i en sammenheng. I tida, i det politiske. Før var jeg opptatt av å diskutere det som bare ble antydet, og jeg ville tenkt at Levi Henriksen antyder for lite.

I et tidligere liv ville jeg kanskje gjort det. Da jeg var en annen leser, og trodde verden var noe som hendte i hodet. I livet jeg lever nå, midt i livet, tenker jeg at jo, sånn kan det være. Livet er mange ting, folk er mange ting, og visst går det an å skrive en roman om det å få grep om livet sitt etter å ha mista en kjæreste og bare det, men i den virkelige verden har de som mister kjærestene sine en niese som blir hentet av barnevernet, og mora er kanskje blind, og den neste som får deg til å få tro på livet og kjærligheten, kommer kanskje fra Latvia. I det virkelige livet finnes torpedoer på motorsykler, selv om mora di er blind, og familien er full av hemmeligheter.

Jeg liker folka jeg møter i denne boka. Jeg liker hvordan de får være seg sjøl. Men aller mest liker jeg beskrivelsene av stedet, og personene som en del av lokalmiljøet.
Jeg har aldri sett et bedehus fra innsida, her jeg bor er det ikke mange bedehus. Men jeg har kjørt forbi mange, på vei til andre steder. Og jeg tenker at klart bedehuset er sentralt i bygda. Klart det, når lokalskolen er lagt ned og ungene kjører buss til byen, når nærbutikken ikke finnes mer, da er det bare bedehuset og bensinstasjonen igjen. Klart både Gud og bil er viktig da.

Jeg kunne skrevet om handlingen i boka, om Mikael som prøver å skaffe penger, men ikke får det til, ikke en gang kriminell klarer han helt å være. Det kunne jeg skrevet om, men omtaler og anmeldelser finnes det nok av, skrevet av sånne som kan mye om hvordan de skal skrives.

Så derfor gjør jeg ikke det. Jeg nøyer meg med å si at denne boka gjorde meg godt å lese. Jeg møtte folk skildret av en som vil dem vel, og jeg håper det går dem vel.

Og av og til er det sånn at et lite avsnitt er nok til å gjøre en bok verdt å lese, og da blir jeg glad, når et sånt avsnitt finnes. Jeg fant det på side151, der Kristine ser på bildet av Ine:

- Er det henne? sa hun og løftet ramma opp.
Mikale nikket, og Kristine studerte ansiktet til Ine nøye.
De Høye kinnbeina, de latinske ansiktstrekkende, øynene som i liket med hans egne nesten virket like mye svarte som brune. Alt dette han ikke trengte å se noe bilde for å huske. Hadde Ine vært en himmelretning, ville hun vært sør, mens alt i Kristine var nodvendt.
- Er det lenge siden det skjedde? spurte hun.
Mikael tok bildet ut av henda hennes og la det med glasset ned på nattbordet.
- Bare hvis du måler det i år, sa han.

.

Knausgård: Min kamp 2

2012-01-11T23:35:00.000+01:00

.
Og jeg tenker at jeg er Linda, og ligger på sofaen og ser rotet vokse, og klarer ikke, klarer ikke, å ta tak i det.

Og plutselig ser jeg inn i hodet til mannen min, selv om ordene er en annens.

Og jeg ser de vekslende følelsene til barna, og nei, det har ikke bare med kjønn å gjøre, selv om mange damer later som om det har det.

Og fortsatt er jeg Knausgård og Linda, og noen ganger er jeg barnet også, og jeg tenker at jo, dette må være universelle følelser, må det ikke?
.

Knausgård: Min kamp 1

2012-01-10T20:21:00.002+01:00

.

- Jeg visste ikke at jeg er gift med Knausgård, tenker jeg noen sider ut i boka.

Så leser jeg litt til, og det går opp for meg at jeg er Knausgård.

Når jeg leser om hendelsene når faren dør, tenker jeg at Knausgård er broren min, bare at faren min ikke har dødd enda, og jeg håper samboeren hans holder ut, så jeg slipper å rydde.

Og det er dette som driver meg videre, det at jeg kjenner igjen meg selv og andre så godt, så godt.

Så tenker jeg at enten klarer Knausgård å fange noe universelt, eller så er jeg mer skadd enn jeg tror. Og om det siste er det sanne, er det innmari godt at noen har et språk på det.
.

Viagra for en slapp leser

2011-01-19T15:29:00.000+01:00

.
I april skrev jeg dette:
"Det er ikke det at jeg ikke leser lenger. For det gjør jeg. Jeg leser. Jeg er riktignok en annen type leser enn før. Jeg leser færre romaner, jeg leser i kortere perioder av gangen, jeg er mer utålmodig. Jeg pleide å være en sluker, det er jeg ikke lenger.

En norsklærervenn sier at jeg er sånn som hun tenker seg at de som er unge i dag er: utålmodig, og vil koble teksten opp mot andre ting. Det er bare det at jeg er voksen, og jeg trodde at lesermønsteret mitt skulle være det samme hele livet, at jeg skulle være trofast mot boka, den av papir, den man kan sitte med i fanget, under et teppe, og aldri, aldri kjede seg, fordi man eier en bokhylle.

Det er ikke det at jeg ikke leser, for det gjør jeg. Jeg leser faglitteratur, og mye, mye på nett. Jeg leser bare ikke like mange romaner lenger, men jeg gjør det også. Bare ikke så lenge av gangen.

Før mente jeg noe om alt jeg leste, også. Det gjør jeg heller ikke lenger. Jeg pleide å være norsklærer, da skal mene noe hele tida, kanskje det er derfor det er litt vanskelig å mene noe alltid, jeg har ikke norsklærerspråket inne lenger, jeg er rusten.

Men jeg leser. Det gjør jeg. Bare mye saktere enn før."

Og så var det stopp. Plutselig leste jeg så sakte at jeg for skams skyld ikke kunne kalle meg en leser mer. Joda, aviser og faglitteratur har jeg lest, og jeg har bladd i mange kunstbøker og kokebøker, men lysten til å lese romaner var borte. Eller, ikke lysten eller viljen. Evnen var borte.
Gang på gang tok jeg fram bøker jeg hadde gledet meg til å lese. Og hver gang la jeg dem fra meg etter noen sider. Jeg klarte det ikke. Ikke bare det, det ble verre og verre for hver gang, etterhvert visste jeg at jeg ikke ville lykkes denne gangen heller.

Jeg savnet bøkene mine. Jeg savnet det å lese, det å sitte under et teppe med en bok en sen kveld, og være gjest i en annen verden. Jeg savnet det, og jeg følte at jeg burde. Alle skikkelige mennesker må jo lese, ikke sant?

Sorgen over den sviktende litterære ereksjonen var absolutt tilstede. Så begynte jeg å gruble. Hva var det som gjorde meg til en leser, den gangen for lenge siden? Til en sluker, som aldri trengte å kjede seg, hun hadde jo bøker. Og jeg tenkte: se på 14-åringene, de som sluker bøker, hva er det de gjør som ikke jeg gjør lenger? Og plutselig var svaret der, jeg fant min litterære viagra, jeg gikk til vampyrene.

Jeg leste True-blood serien og Twilight-bøkene i ene eneste stor jafs. Jeg la bort det at jeg var voksen, det at jeg pleide å være norsklærer, det at jeg pleide å irritere meg over tynne historier og dårlig språk. Jeg gikk inn i en verden jeg i utgangspunktet ikke skjønte noe av, med nysgjerrighet. Ikke på hva som skjer i vampyrverdenen, men hva som skaper en leser.

Jeg leste historier, og selv om de ikke interesserte meg så veldig mye i utgangspunktet, lot jeg meg rive med, jeg måtte vite hvordan det gikk, jeg måtte få svar, akkurat som da jeg var 14. Bortsett fra at da jeg var 14, leste jeg klassikere, så altså, som voksen dame gikk jeg tilbake mange hakk i litterær kvalitet - kvantitet var det viktige, og overflatisk spenning.

Og det virka som bare det. Jeg ble en leser igjen. Og siden jeg tross alt ikke er 14 lenger, kunne jeg stoppe opp å se på masselitteraturens formelpreg, og kjenne igjen trekk og karakterer fra eventyrene. Siden jeg er voksen og har lest mye, kunne jeg gjette hvordan det ville gå, og veldig ofte hadde jeg rett. Heldigvis, så er ikke gammel kunnskap helt borte, selv om leseferdighetene skranter.

Skal jeg lese mer om vampyrer? Tror ikke det. Akkurat som andre midler som hjelper mot erektil dysfunksjon, er det best å ikke overdrive. Og selvtilliten som leser er i alle fall tilbake i den forstand at jeg vet at jeg kan fullføre ei bok.

Og hva det er med vampyrene som får oss til å bli slukere, enten vi er fjorten eller førti, det er en sak for seg. Det handler om eventyr, om helter som må overvinne skurker, om det gode som kjemper mot det onde. Det handler om pirrende forventning om at noe skal skje, og det skjer, og alt går bra til slutt.
Med meg også - for jeg er en leser igjen.
.

Richard Ford: Sportsjournalisten

2010-08-16T11:35:00.000+02:00

Jeg skulle lese mye i sommer. Jeg hadde merket meg mange bøker som har stått lenge i bokhylla uten å bli rørt av menneskehender. Sånn gikk det ikke. Jeg har lest lite og sakte, men jeg har i alle fall lest en bok som har stått mange år i bokhylla, "Sportsjournalisten" av Richard Ford.

Sakset fra baksida: Frank Bascombe har vendt en lovende forfatterkarriere ryggen for å arbeide som journalist i en avis i New York. Hans spesialitet er dyptgående portrettintervjuer med idrettsstjerner, og han trives med jobben sin. Men da sønnen Ralph dør og ekteskapet går i stykker, tvinges Bascombe til å ta fatt i beretningen om sitt eget liv; om valg og tap, om nærhet og avstand. Han må begynne å lete etter noe som kan få livet hans til å henge sammen.

Jeg leste sakte, sakte. Og jeg hadde lange avbrekk. Litt for lange for en så ukonsentrert leser som jeg har blitt. Men det var ingen katastrofe - dette er en bok som handler om hverdager, og hverdagene kan godt være lange, med avbrekk, uten at det gjør noe. Frank Bascombe strever med alle de "vanlige" tingene - jobb, kjæreste, venner, tidligere kone. Her er det ikke mye drama - akkurat som i livet selv foregår det meste uten at resten av verden oppdager det - bare de involverte opplever sorg og savn, verden stopper ikke opp, den går videre, med nye hverdager.

Og jeg tenker at det er godt at det står flere bøker om Frank Bascombe i hylla mi, og venter på flere sakte sommere, når det er greit å lese sakte, sakte om hverdagen.
.

Om lesing, om å mangle ord, og om å bli voksen. Johan Harstad: Hässelby

2010-04-28T20:41:00.000+02:00

.

Det er ikke det at jeg ikke leser lenger. For det gjør jeg. Jeg leser. Jeg er riktignok en annen type leser enn før. Jeg leser færre romaner, jeg leser i kortere perioder av gangen, jeg er mer utålmodig. Jeg pleide å være en sluker, det er jeg ikke lenger.

En norsklærervenn sier at jeg er sånn som hun tenker seg at de som er unge i dag er: utålmodig, og vil koble teksten opp mot andre ting. Det er bare det at jeg er voksen, og jeg trodde at lesermønsteret mitt skulle være det samme hele livet, at jeg skulle være trofast mot boka, den av papir, den man kan sitte med i fanget, under et teppe, og aldri, aldri kjede seg, fordi man eier en bokhylle.

Det er ikke det at jeg ikke leser, for det gjør jeg. Jeg leser faglitteratur, og mye, mye på nett. Jeg leser bare ikke like mange romaner lenger, men jeg gjør det også. Bare ikke så lenge av gangen.

Før mente jeg noe om alt jeg leste, også. Det gjør jeg heller ikke lenger. Jeg pleide å være norsklærer, da skal mene noe hele tida, kanskje det er derfor det er litt vanskelig å mene noe alltid, jeg har ikke norsklærerspråket inne lenger, jeg er rusten.

Men jeg leser. Det gjør jeg. Bare mye saktere enn før.

Jeg har lest Johan Harstads "Hässelby". Og jeg klarer ikke å si noe om den. Selv om jeg likte den, nesten hele. Selv om jeg leste fortere enn jeg har gjort på lenge. Det er en stund siden jeg leste den, men jeg har ikke klart å si noe om den, og jeg tror ikke jeg kan det nå heller. Selv om jeg likte den. Godt. Nesten hele.

Jeg har alltid tenkt at Albert Åberg var på alder med ungene mine, sikkert fordi jeg har lest bøkene om Albert for dem. I 1985, da min eldste datter ble født, var Albert Åberg på Interrail i Europa. Det kunne jeg også vært, om det ikke var for at jeg var kjempegravid akkurat den sommeren. Albert Åberg, som jeg forestilte meg var på alder med datteren min, er født i 1965, akkurat som meg.
Vi hørte på den samme musikken, vokste opp med de samme tingene rundt oss. Og plutselig en dag var vi voksne, både Albert Åberg og jeg. Kanskje det er derfor det er vanskelig å finne ord. Kanskje fordi Milla og Victor kunne vært mine venner. Kanske fordi man plutselig en dag er voksen og jobber på Clahs Ohlsson. Eller i skolen. Eller på biblioteket.

Og jeg tenker på skulderputene og Margareth Tatcher. Og jeg husker bildene fra søppelstreiken i Paris, og jeg tenker at der var han, Albert Åberg. Jeg pleier å si at jeg ikke likte 80-tallet, men da jeg satt med denne boka i fanget, under et teppe, var det nesten som om jeg likte det litt likevel, men ikke håret, absolutt ikke håret.

Jeg likte "Hässelby". Jeg synes Harstad skriver godt. Jeg likte absolutt mesteparten av boka - slutten likte jeg ikke like godt . Mulig at undergangen eller demonteringen blir for absurd. Men deler av boka er knakende god. Og selv om jeg ikke sier noe særlig om boka, fordi jeg ikke får det til, betyr jo ikke det at andre ikke har sagt noe. Dagsavisens anmeldelse var i sin tid med på å få meg til å få lyst til å lese boka. Og den er verdt å lese, altså, selv om jeg som sagt ikke liker slutten. Det er forresten ikke uvanlig at jeg ikke liker slutten...

Og så lurer jeg litt for meg selv: hvor ble det av farmor? Jeg tenker at hun døde brått og uventa, og etterlot far og sønn Åberg alene igjen. Og jeg tenker at om hun hadde levd lenger, ville det kanskje gått litt bedre for Albert, farmor som sa at det var fint at det ikke var jul hele tida, og at det var godt å kjede seg litt innimellom, for da ble det morsommere senere. De hadde trengt en sånn dame lenger i livet sitt, de to Åbergene, for ikke å synke ned i tungsinn uten at noen dro dem opp.

Plutselig en dag er man voksen, det går av seg selv, uten at man vet helt hvordan det skjer. Noe tar slutt. Noe annet begynner. Det skjedde med Albert og det skjedde meg. Og jeg tenker på det å vokse opp, og får lyst til å høre på Lars Winnerbäck...
.

Arto Paasilinna: Harens år

2010-02-11T12:56:00.000+01:00

Det var baksideteksten som lokket meg til å lese denne boka, det og at jeg nylig har oppdaget Paasilinnas forfatterskap:

"Vatanen og hans fotograf er ute på oppdrag ett eller annet sted i Finlands dype skoger. Plutselig hopper en liten hare ut i veien foran bilen. Vatanen går ut av bilen for å se hvordan det har gått. Han finner haren, som merkelig nok bare er lettere skadet og i samme øyeblikk tar han den store avgjørelsen om å vende ryggen til hele sitt borgerlige liv. Fotografen gir snart opp å vente. Vatanen og haren vandrer rett inn i ødemarken.

Dette er opptakten til et fullstendig sinnsykt eventyr, som bl.a. innbefatter en overarbeidet bulldozerfører som går amok, en skogbrann, en blodtørstig bjørn - og Hannikainen, som har brukt år av sitt liv på å bevise at den finske president Kekkonen i virkeligheten ble erstattet av en dobbeltgjenger i 1968.

Harens år er en beretning om hvordan en liten har kan forandre et helt livsløp.".

Det er riktig at historien er sinnsyk og urealistisk. Likevel tror jeg på hvert eneste ord mens jeg leser, jeg blir fanga i selskapet med Vatanen og haren. Jeg kan nesten kjenne det lille harehjertet banke av skrekk når den møter farer, og jeg kan nesten føle den mye pelsen under fingertuppene mine når jeg blar om til neste side.

Paasilinna klarer å fange meg. Han fanger meg som bare enkelte latin-amerikanske forfattere pleide å gjøre, han får meg til å tro på noe som helt sikkert ikke er sant, han får meg til å oppleve det jeg leser som noe som har skjedd i virkeligheten. Her er det fyll og spetakkel, humor og glede. Det er mange morsomme episoder, det er for eksempel fornøyelig lesning når Vatanen jager den russiske bjørnen tilbake til Sovjetunionen, kanskje særlig fordi av oss som har levd en stund, og som vet at boka egentlig kom ut i 1975.

Jeg pleide å være en leser. Jeg pleide alltid å ha en bok med meg, i tilfelle jeg fikk fem ledige minutter. På et tidspunkt sluttet jeg å være en lidenskaplig leser, fra å være en storeser har jeg blitt en dårlig leser. Jeg lar meg avlede, jeg er opptatt av ting rundt meg, jeg blir fanga i nettet.

"Harens år" får meg til å være en leser igjen, i alle fall for den korte stunda det tar å lese denne boka. Den korte stunda jeg elsket hvert eneste minutt av, og som får meg til å ville gå på jakt etter andre perler i bohylla. Den fikk meg til å huske hva bøkene kan gjøre med meg. Den ga meg det beste en bok kan gi: lysten til å lese mer. Og jeg tenker at alle burde møte en hare en gang i livet....
.

Arto Paasilinna: Den elskelige giftblandersken

2010-01-05T14:38:00.003+01:00

.

"Er det virkelig mulig å skrive så morsomt? Så frekt, så politisk ukorrekt, så på tvers av all redelighet?"

aftonbladet.se

Linnea er en snill enke på 78 år som bor på et fredelig lite torp på landet. Hun kunne levd sine pensjonistår i ro og mak, hadde det ikke vært for hennes kriminelle nevø Kauko. Sammen med sine to kamerater gjør han livet surt for henne med sine stadige trusler og pengetyverier. Til slutt får Linnea nok og rømmer til Helsinki.

I sin fortvilelse steller hun i stand en giftsprøyte som hun kan bruke til å begå selvmord med, hvis Kauko klarer å spore henne opp. Men skjebnen vil det annerledes og ruller i gang en snøball av elleville forviklinger og lattervekkende burleske situasjoner.

Arto Paasilinnas nye roman er et fyrverkeri av en bok, med herlig svart humor og fengslende fortellekunst. (hentet fra bokklubben.no)

Årets første leseropplevelse viste seg å bli denne boka. Det var mitt aller første møte med denne forfatteren, men ikke det siste. Nå er jeg kanskje noe treg, siden "alle" har lest Paasilinna, men sett i sammenheng med at det tok omtrent 30 år fra debuten til forfatteren ble oversatt til norsk, er jeg rene lynet. Denne boka kom ut i Finland i 1988, så det tok bare 20 år til den kom på det norske markedet.

Absurd, morsom, burlesk. Oberstinnen og enkefruen som plutselig blir morder er et fornøyelig bekjentskap. Og at det er en liten bok som kan leses i et jafs, er bare deilig om man som meg trenger å sitte en dag under et teppe uten " fornuftige" sysler som forstyrrer.

Jeg liker forresten at det er en gammel dame som er hovedpersonen, en gammel dame med bein i nesa, og, som når hun endelig får nok, tør å ta tak i sin egen umulige situasjon. Jeg liker at hun orner opp med disse unge mennene som føler seg misforstått av samfunnet, og som benytter en hver anleding til å ta seg til rette, og til å klage over det urettferdige i samfunnet. Jeg begynner å tenke at det er for få gamle damer i litteraturen, vi trenger å se dem, og for oss som har planer om å bli riktige gamle damer selv en gang, er det fint når de får hovedroller, og ikke bare er demente plagsomme tanter i en og annen bisetning.

OK - jeg er treg, men nå har jeg i alle fall lest den. Jeg burde ha gjort det før, det er lenge siden jeg merket meg Leselamas anbefaling, men siden jeg ventet på noe godt, fikk jeg i alle fall en deilig vinterdag med bok, te og teppe.
.

London Calling

2009-12-14T03:25:00.000+01:00

.

I dag fyller albumet "London Calling" 30 år, og i dag skal The Clash få lov til å dominere i min mp3-spiller. Jeg er svak for mange av sangene på den plata, men velger meg "Death or Glory" i dag.

Også tittelsporet er absolutt verdt å høre på. "London is drowning and I live by the river" - i dag skal jeg spille den høyt rett inn i øret.
De som ikke kan teksten utenat lenger, og vil friske opp hukommelsen, kan lese den her.
.

Tom Waits fyller seksti

2009-12-07T11:28:00.002+01:00

.

Pindia-bloggen er i en slags dvale, men hever hodet over vannet og snapper etter luft i anledning av at Tom Waits fyller seksti, og hører på en av de vakreste og såreste kjærlighetssangene som noen gang er skrevet - "San Diego Serenade".
.

Diane Setterfield: Den trettende fortellingen

2009-08-20T22:11:00.005+02:00

.

Glatt bestselger, sier Dagbladet. En grov fornærmelse, sier Aftenposten. Jeg likte den likevel, jeg, romanen "Den trettende fortellingen". OK, den er ingen nobelprisvinner, men det er de fleste bøker heller ikke.

Når jeg leser anmeldelser av bøker jeg har lest, tenker jeg ofte at det er noe jeg ikke har skjønt, og at jeg burde skamme meg over min enkle smak når det gjelder litteratur. Og så tenker jeg videre at jeg slettes ikke har en enkel smak når det gjelder litteratur, jeg har en variert smak, og det er mange grunner til at jeg leser. Og så tenker jeg at man oppfatter en bok forskjellig ut fra hvilken rolle man har; det å være lystleser, norsklærer, anmelder, korrekturleser, osv., osv., alle rollene gir oss ulike opplevelser.

Noen ganger leser jeg for å lære noe. Det påvirker selvfølgelig valg av bok. Noen ganger leser jeg for å få et gjensyn med klassikere, eller for å oppdage klassikere. Noen ganger leser jeg for å bli kjent med nye forfattere. Da anstrenger jeg meg litt ekstra for å være en hyggelig leser, og gi dem en ekstra sjanse selv om de første kapitlene er kjedelige. Noen ganger leser jeg til og med en bok jeg har lest før, det er når jeg må vite hva jeg får og absolutt ikke vil bli overraska.

Ofte leser jeg for ikke å kjede meg. Jeg har lyst til å sitte i sofaen min under et teppe med ei bok og la tida gå. Da står ikke jeg foran bokhylla og lurer på hvilken bok jeg kan lære mest av, og hvilken forfatter som har de mest spissfindige språklige virkemidlene. "Hvilken fortelling skal få tida til å gå sammen med meg", tenker jeg da. En sånn bok var "Den trettende fortelling".

Det var datteren min som kom med den. Hun hadde lest den, og var i gang med å lese engelske klassikere, det fikk hun lyst til da hun leste den boka. Jeg liker å lese bøker som får folk jeg kjenner til å lese andre bøker, det er norsklæreren i meg som ikke helt har sluppet taket. Derfor leste jeg den.

Og jeg likte den. Selv om den ikke kommer til å komme i nærheten av Nobelprisen. Jeg liker bøker som handler om bøker: om å lese dem, skrive dem og elske dem. OK, historien er tynn av og til, men jeg lar meg fascinere av begge hovedpersonene, Vida Winther og Margaret Lea. Og ja, jeg irriterer meg over slutten, det ble litt for lettvint, litt som når elevene mine plutselig puttet et nytt element inn i stilen sin for å kunne avslutte. Men likevel: mesteparten av tiden var jeg nysgjerrig og lot meg underholde. Og det er godt å være nysgjerrig selv om man er voksen, og det er ingen skam å la seg underholde, heller, selv om avisenes anmeldere nesten fikk meg til å skamme meg litt....

Egentlig hadde jeg tenkt å si litt om hva boka handla om, også. Men det var før jeg skrev meg bort. Så jeg anbefaler heller å se på Bokkildens presentasjon av boka - der er både omtale, baksideteksten, utdrag fra boka og leseromtaler.
.

Hjemme igjen....

2009-08-19T11:41:00.002+02:00

.

Endelig hjemme igjen, etter en noe uvanlig festivalsommer...
.

100 bøker...

2009-08-16T14:16:00.004+02:00

.
I bloggen "Nikola's book blog" fant jeg en liste over 100 bøker. BBC mener at de fleste bare vil ha lest 6 av bøkene på denne lista. Det var nok til å pirre min nysgjerrighet - her er lista, med mine kryss for hvilke av bøkene jeg har lest.

Jeg er ikke like god til å telle som til å lese, så det er mye mulig at jeg tar feil når jeg tror jeg har lest 60 av bøkene på denne lista. Men ikke så veldig feil, jeg har i alle fall lest over halvparten, noe som nok skyldes at jeg slukte klassikere i min ungdom.

1 Pride and Prejudice - Jane Austen (x)

2 The Lord of the Rings - JRR Tolkien (x)

3 Jane Eyre - Charlotte Bronte (x)

4 Harry Potter series - JK Rowling (x)

5 To Kill a Mockingbird - Harper Lee (x)

6 The Bible (x)

7 Wuthering Heights - Emily Bronte (x)

8 Nineteen Eighty Four - George Orwell (x)

9 His Dark Materials - Philip Pullman ()

10 Great Expectations - Charles Dickens (x)

11 Little Women - Louisa M Alcott ()

12 Tess of the D’Urbervilles - Thomas Hardy ()

13 Catch 22 - Joseph Heller ()

14 Complete Works of Shakespeare ()

15 Rebecca - Daphne Du Maurier(x)

16 The Hobbit - JRR Tolkien (x)

17 Birdsong - Sebastian Faulk ()

18 Catcher in the Rye - JD Salinger ()

19 The Time Traveler’s Wife - Audrey Niffenegger ()

20 Middlemarch - George Eliot ()

21 Gone With The Wind - Margaret Mitchell (x)

22 The Great Gatsby - F Scott Fitzgerald (x)

23 Bleak House - Charles Dickens (x)

24 War and Peace - Leo Tolstoy (x)

25 The Hitch Hiker’s Guide to the Galaxy - Douglas Adams ()

26 Brideshead Revisited - Evelyn Waugh ()

27 Crime and Punishment - Fyodor Dostoyevsky (x)

28 Grapes of Wrath - John Steinbeck (x)

29 Alice in Wonderland - Lewis Carroll (x)

30 The Wind in the Willows - Kenneth Grahame (x)

31 Anna Karenina - Leo Tolstoy (x)

32 David Copperfield - Charles Dickens (x)

33 Chronicles of Narnia - CS Lewis (x)

34 Emma-Jane Austen ()

35 Persuasion - Jane Austen ()

36 The Lion, The Witch and The Wardrobe - CS Lewis (x)

37 The Kite Runner - Khaled Hossein ()

38 Captain Corelli’s Mandolin - Louis De Bernieres (x)

39 Memoirs of a Geisha - Arthur Golden ()

40 Winnie the Pooh - AA Milne (x)

41 Animal Farm - George Orwell (x)

42 The Da Vinci Code - Dan Brown (x)

43 One Hundred Years of Solitude - Gabriel Garcia Marquez (x)

44 A Prayer for Owen Meaney - John Irving (x)

45 The Woman in White - Wilkie Collins ()

46 Anne of Green Gables - LM Montgomery (x)

47 Far From The Madding Crowd - Thomas Hardy ()

48 The Handmaid’s Tale - Margaret Atwood (x)

49 Lord of the Flies - William Golding (x)

50 Atonement - Ian McEwan (x)

51 Life of Pi - Yann Martel (x)

52 Dune - Frank Herbert ()

53 Cold Comfort Farm ()

54 Sense and Sensibility - Jane Austen (x)

55 A Suitable Boy - Vikram Seth ()

56 The Shadow of the Wind - Carlos Ruiz Zafon (x)

57 A Tale Of Two Cities - Charles Dickens ()

58 Brave New World - Aldous Huxley (x)

59 The Curious Incident of the Dog in the Night - Mark Haddon (x)

60 Love In The Time Of Cholera - Gabriel Garcia Marquez (x)

61 Of Mice and Men - John Steinbeck ()

62 Lolita - Vladimir Nabokov (x)

63 The Secret History - Donna Tartt (x)

64 The Lovely Bones - Alice Sebold (x)

65 Count of Monte Cristo - Alexandre Dumas (x)

66 On The Road - Jack Kerouac ()

67 Jude the Obscure - Thomas Hardy ()

68 Bridget Jones’s Diary - Helen Fielding (x)

69 Midnight’s Children - Salman Rushdie ()

70 Moby Dick - Herman Melville (x)

71 Oliver Twist - Charles Dickens (x)

72 Dracula - Bram Stoker ()

73 The Secret Garden - Frances Hodgson Burnett (x)

74 Notes From A Small Island - Bill Bryson ()

75 Ulysses - James Joyce ()

76 The Inferno – Dante ()

77 Swallows and Amazons - Arthur Ransome ()

78 Germinal - Emile Zola ()

79 Vanity Fair - William Makepeace Thackeray ()

80 Possession - AS Byatt ()

81 A Christmas Carol - Charles Dickens (x)

82 Cloud Atlas - David Mitchell ()

83 The Color Purple - Alice Walker (x)

84 The Remains of the Day - Kazuo Ishiguro (x)

85 Madame Bovary - Gustave Flaubert (x)

86 A Fine Balance - Rohinton Mistry ()

87 Charlotte’s Web - EB White ()

88 The Five People You Meet In Heaven - Mitch Albom ()

89 Adventures of Sherlock Holmes - Sir Arthur Conan Doyle (x)

90 The Faraway Tree Collection - Enid Blyton ()

91 Heart of Darkness - Joseph Conrad (x)

92 The Little Prince - Antoine De Saint-Exupery (x)

93 The Wasp Factory - Iain Banks ()

94 Watership Down - Richard Adams (x)

95 A Confederacy of Dunces - John Kennedy Toole (x)

96 A Town Like Alice - Nevil Shute (x)

97 The Three Musketeers - Alexandre Dumas (x)

98 Hamlet - William Shakespeare (x)

99 Charlie and the Chocolate Factory - Roald Dahl (x)

100 Les Miserables - Victor Hugo ()

Om jeg nå skal rote fram de uleste bøkene fra denne lista, er nok noe tvilsomt. Køen over uleste bøker i dette huset vokser fort nok helt uten hjelp fra lister. Samtidig må jeg innrømme at det å bli påminnet flere av disse bøkene nok kan komme til å friste meg til nylesing.
.

Coulrofobi

2009-07-31T21:00:00.001+02:00

.

Coulrofobi er betegnelsen på en irrasjonell og overdrevet frykt for klovner. Jeg antar at fobien kan framprovoseres ved blant annet å gi ungen sin en bursdagskake som denne....
.

Til kamp mot juice....

2009-07-20T15:25:00.002+02:00

.

OK - man trenger jo ikke å like alle fruktdrikker, akkurat, men dette er å strekke det litt langt, synes jeg.....
.

Livet, liksom...

2009-06-06T02:57:00.001+02:00

.

... og akkurat sånn synes jeg det er ganske ofte. Livet, liksom....
.

Alice Sebold: Alle mine kjære

2009-05-05T14:23:00.004+02:00

.

"Namnet mitt var Salmon, som fisken. Fornamn: Susie. Eg var fjorten då eg blei myrda den 6. desember 1973. Mordaren var ein mann frå nabolaget."

Sånn starter boka. På vei hjem fra skolen møter Susie en mann fra nabolaget som voldtar og dreper henne, for så å partere liket og dumpe det i et gjørmehull. Susie er fortelleren, og hun forteller historien fra himmelen. Himmelen hennes er ikke det kristne paradiset mange forestiller seg, men et sted som formes ut fra Susies drømmer og forestillinger, og etter-døden tilstanden er derfor ikke lik for alle. Hun har et liv med venninner og dagligdagse hendelser, og sorg, sorg over å være skilt fra familien sin på jorda. Hun er tilstede, usynlig, som blafring i gardinene eller et vindpust over panna, men hun kan aldri fortelle hva som egentlig skjedde.

Vi følger etterforskninga, og så det videre livet. Vi ser familien i oppløsning, vi ser hvordan det går med søsken og venner, og vi følger morderen.

Temaet er trist, og boka er selvfølgelig trist og vemodig, men den er ikke uutholdelig nitrist som man kanskje skulle tro. Dette er ei bok som er lett å lese, jeg likte den godt, selv om den kunne vært strammere og kortere. Da jeg leste denne boka, tenkte jeg at om jeg fortsatt hadde vært norsklærer, ville jeg anbefalt den til 10. klasse elevene mine - jeg tror de både ville likt den, og glemt at de leste nynorsk.
.

Lei av griseprat...

2009-04-29T11:18:00.007+02:00

.

Jeg tenker at jeg kunne skrevet en bloggpost om demografiske kriseår, og jeg kunne skåret et billig poeng på å snakke om demografiske griseår. Eller jeg kunne sagt noe om det umoralske og usannsynlig egoistiske i at friske mennesker hamstrer influensamedisin til seg selv.

Og ja da, det er alvorlig når sykdom muterer og går fra dyr til mennesker. Og pandemier er skumle. Men jeg klarer bare ikke å ta det helt på alvor, og jeg er allerede nå lei av å lese om svineinfluensa.

Men jeg tenker at fuglene puster letta ut, og kvitrer litt gladere enn de gjorde i fjor, og at de flyr litt høyere og litt friere. Det kan jeg jo glede meg litt over....

I fjor gikk jeg rundt og nynna på "Foggel i dag". Nå går jeg rundt og nynner på "Færra te Mexico". Irriterende er det, både å måtte forholde seg til griseinfluensagreiene i media og sangen i hodet mitt.

Lise Gundersen: Datter av Elvis

2009-04-14T18:21:00.003+02:00

.

Den har stått i hylla mi lenge, denne boka. I flere år, faktisk. Jeg husker at jeg kjøpte den - den var så tiltalende å se på - formatet, forsida, baksida. Den var god å ta i, og det lukta godt i bokhandelen den dagen. Den kom hjem, boka "Datter av Elvis", og har stått der siden, ulest. Helt til nå. Det er vanskelig å si hvorfor jeg ikke har lest denne boka før, mulig at jeg trodde det var en ungdomsroman (som er et fryktelig ord som burde avskaffes fort, fort), den ser litt sånn ut, og siden det å jobbe med ungdom og lesing pleide å være noe jeg gjorde for penger, var det ikke så veldig fristende. (Jo, jeg elsket å jobbe med ungdom og lesing, men trengte å lese ting for bare min egen del også)

Baksideteksten er sånn:
«Det er jeg som er Lisa Marie. Jeg er oppkalt etter Elvis Presleys datter. Vi er ikke tvillinger, vi deler bare øyeblikk. Vi er født i samme minutt, dag, måned, år. Et mirakel av sammentreff, skal dere høre, siden faren min og Elvis er like gamle. De er født samme dag, pappa noen timer seinere enn Elvis Aron. Pappa har alltid følt presley-synkroniseringa brennsterkt. Det gjør ikke hans datter. Det gjør neppe dattera til Elvis heller. Min navnesøster og jeg har ikke kontakt. Men jeg tror faren min hadde kontakt med Elvis.»

"Datter av Elvis" er ingen ungdomsroman. Det er en oppvekstroman. Boka starter med at en overblid og aktiv mor vil sette igang hele familien med et oppussingsprosjekt. Ganske fort ser vi at her er det mye som ikke lar seg pusse opp: vi møter en kjernefamilie i oppløsning. Hovedfokus er på Mie, og de rundt henne.

Det er mange historier her, og mange temaer blir tatt opp. Vold, alkoholmisbruk, incest, skilsmisse, prostitusjon, relasjoner mellom familiemedlemmer, følelse av å ikke strekke til, skyld og skam. Forfatteren har stoff nok til mange bøker, men putter alle delene inn mellom de samme permene. Ved å blafre ulike anmeldelser av boka, ser jeg at mange mener at dette er en svakhet. Vel, for meg fungerte det godt - det fragmentariske, sprangene mellom temaer, det er sånn livet er, og dysfunksjonelle familier er ikke dysfunkjonelle av en grunn alene - livet er springende og fragmentarisk.

Her er raske scenskift og fortellerglede. Det jeg likte minst, var kanskje at jeg noen steder synes ordvalget bar preg av hastverk. Ikke at fortellerstemmen enkelte steder framsto som umoden, vi snakker tross alt om oppvekst, men kanskje at forfatteren gjorde det av og til. Vel og merke når det kommer til valg av ord. Ikke ellers. (Og nei, denne gangen hadde jeg ikke klistrelapper ved siden av meg da jeg leste, så jeg har ingen eksempler i farta, men jeg husker følelsen av irritasjon når jeg opplevde at språket ikke stemte).

Siden denne boka kom ut i 2004, finnes den sikkert ikke i bokhandelen. På biblioteket, derimot, er den sikkert. Den er ikke tung å bære med seg hjem, heller.

.

Late-som dagen

2009-03-18T15:59:00.002+01:00

Nei, jeg skal ikke begynne med bildedagbok, men hvis jeg hadde laget bildedagbok kunne dette bildet passet i dag. Egentlig har jeg mye å gjøre, men synes at jeg ikke får gjort noen ting. Noen dager går jeg rundt meg selv, og selv om jeg gjør ting hele tida blir ingenting ferdig. Dette er en sånn dag. En late-som dag. Late-som dager er slitsomme, selv om det ikke høres sånn ut. Jeg skal snart ha en late meg dag, da skal jeg ikke late som noe som helst. Ikke gjøre noe, heller.
.

Mark Haddon: Noe til besvær

2009-02-25T20:20:00.005+01:00

.

Da jeg var lærer opplevde jeg ganske ofte at enkelte av elevene mine kom tilbake med veldig tynne bøker når de ble sendt til skolebiblioteket for å låne en "ranselbok". Boka kunne godt være lista som en av de ti dårligste bøkene som noen gang var utgitt, det spilte ingen rolle, bare den var tynn. Dessverre var de elevene som valgte bok ut fra sidetall ofte de samme som burde lest noe skikkelig bra, for kanskje å møte på boka i sitt liv.

Men dette skal ikke handle om sidetall og lesestimulering (som forøvrig er et fryktelig ord som ikke stimulerer meg til noe som helst, i alle fall). Jeg kom bare til å tenke på noen av elevene mine da jeg sto foran bokhylla og ikke visste hva jeg skulle lese.

Jeg sto foran bokhylla, foran alle de uleste romanene, og ante ikke hva jeg skulle ta tak i. Jeg valgte Mark Haddons "Noe til besvær". Jeg valgte ikke på grunn av sidetall, det er 473 sider i boka, men jeg valgte den fordi den har korte kapitler.... I boka er det 144 kapitler, og jeg tenkte at det var bra for meg akkurat nå, siden jeg har mye å gjøre og egentlig ikke så god tid til å lese.
Og den var bra for meg, boka med de korte kapitlene.

I første kapittel møter vi George. Han står i et prøverom og prøver en dress, han skal i begravelse, og mens han står i prøverommet oppdager han en flekk på hoften, er sikker på at han har kreft og derfor må ta livet av seg. Etterhvert møter vi kona hans, som har et forhold til en av Georges tidligere kollegaer, datteren hans som skal gifte seg med en mann ingen i familien liker, den homofile sønnen og hans kompliserte forhold.

Selv om dette høres ut som noe tatt rett ut av en såpeserie på TV, er det en morsom bok med en handling som fungerer godt. Og selv om det er morsomt, er det ikke bare det, vi følge med George når angsten overtar livet hans, vi håper det ordner seg for sønnen, og vi håper at familien etterhvert vil like datterens kommende mann.

Fra bokomslaget sakser vi:
George Hall har førtidspensjonert seg i en alder av 57 år for å nyte livet. Men så annonserer datteren Katie brått at hun skal gifte seg med kjæresten Ray. Familien er skeptisk. Moren Jean er ergerlig over at all planleggingen bryllupet fører med seg kommer i veien for sidespranget hennes med en av Georges tidligere kolleger. Broren Jamie får problemer når han lar være å invitere elskeren Tony i bryllupet. Og midt i dette kaoset oppdager George en mørk flekk på låret og blir sikker på at han har kreft.

I denne atmosfæren av Georges' stigende panikk, Jeans lykksalige sidesprang, Katie og Rays uavklarte forhandlinger, og Jamies selvbedrag, skyter handlingen fart med hysterisk morsomme scener og høyt tempo.

Men her er også intenst smertefulle øyeblikk når George ikke kan tøyle fortvilelsen og redselen. Kjærlighet, samliv og familie står i fare, konfrontert med redselen for ensomhet, galskap og død. "Noe til besvær" er en klassisk komedie der alt må gå i stykker før alt kan bli bra. Haddon viser med dette at suksessen med "Den merkelige hendelsen med hunden den natten" ikke var et engangsfenomen

Siden jeg har lest mye ekkel krim den siste tiden, var det befriende deilig å lese denne boka, selv om det var på grensa til veldig kvalmt da George i all sin galskap prøvde seg som amatørkirurg på seg selv....

Dette er en underholdende bok, som hele tiden skifter synsvinkel mellom de ulike familiemedlemmene, og her er det språklige morsomheter, mangel på kommunikasjon, misforståelser, gamle familiemønstre....
Det er en god bok å slappe av med, og en gang i tida blir det nok en søt og morsom film ut av den, også.

Mark Haddon hjemmeside er forøvrig vel verdt et besøk.
.

Rett skriving/rettskriving

2009-02-08T19:17:00.003+01:00

.

Da jeg var lærer pleide jeg å bekymre meg ganske mye over rettskrivinga. Nå var jo det faktisk jobben min å gjøre det, så hvis jeg ikke hadde bekymra meg, hadde vel det vært et tegn på at jeg gjorde en dårlig jobb...

Det var ikke bare det at jeg bekymra meg - jeg var forundra også, forundra over at det så ut til at uansett hvor mange ganger man gjentok ting så gikk det bare ikke inn - rettskrivingspraksis endra seg ikke, eller, endringa gikk veeeeldig sakte.

Jeg mener at folk skal få ytre seg og uttrykke seg selv om de skriver feil og ikke kjenner til all verdens regler, for all del, og som lesere synes jeg at vi skal legge velviljen til, og ikke kritisere feil og mangler i teksten om meningen kommer fram. Og om vi synes det er så fryktelig å lese, kan vi la det være. MEN - vi som skriver kan jo også skjerpe oss litt, vi kan f.eks. huske på særskriving, så vi ikke bedriver sær skriving.

Bildet over minnet meg om det å være lærer, en lærer som får se stavemåter av ord som er heller sjeldne (skeldne, skjeldne, skjeldene, sceldne). Og jeg ble minnet om at det er en universell greie - lærere i alle land får se de samme rare og unødvendige feilene.

Og jeg tenker at det vi sjelden klarer å lære bort, er det å bruke ordliste når vi er i tvil. Og at det mest sannsynlig er størst grunn til å bruke ordliste om vi aldri er i tvil...
.

Mo Hayder: Fuglemannen

2009-02-03T23:44:00.003+01:00

.

Ting tyder på at jeg er inne i en "krimstim", siden dette er den tredje kriminalromanen jeg har lest i år. Krimåret startet med Chealsea Cains "Ondskapens hjerte", fortsatte med Michael Connellys "Siste skanse", og i dag ble jeg altså ferdig med Mo Hayders "Fuglemannen". Det er noe befriende deilig med det å lese krim, særlig når man egentlig er sliten og ikke helt vet hva man vil, bare at man ikke vil anstrenge seg.

Og man trenger ikke å anstrenge seg når man leser Mo Hayder. Her går det av seg selv, boka leverer det den lover, dette er en intens og spennende kriminalroman. Handlingen foregår i London, fem lik av prostituerte kvinner blir funnet på en øde byggeplass, og det er tydelig at man snakker om en seriemorder, og etterhvert kommer det fram at det er en seriemorder av det virkelig ekle slaget.

Ingrid Brekke i Aftenposten sier at Hayders bøker bare egner seg for de hardhudete leserne, og hun sier at helten Cafferty i "Fuglemannen" ruller opp det som må være et av krimlitteraturens ekleste plott. Og, ja, jeg synes dette er ekkelt, veldig ekkelt til tider, men det er godt skrevet.

Cafferty er en man får umiddelbar sympati for, og hans privatliv er viktig i handlingen uten at det på noen måte virker påtrengende personlig. Jack Cafferty har sine egne saker å kjempe, både innad i politiet, og med relasjoner og hendelser i både sin egen fortid og nåtid.

Anmeldelsene jeg har lest av denne boka, er stort sett gode, veldig gode, og de legger stor vekt på det ekle og uhyggelige. Og som sagt, dette er ekkelt, men ikke spykvalmt likevel, alt har sin plass og sin forklaring, og selv om det er grusomme ting som finner sted, synes jeg ikke forfatteren fråtser unødvendig i ekle detaljer.

Jeg er ingen hardhudet leser, jeg er lettspydd og snur meg bort ved en hver antydning til noe ekkelt på film, og jeg skal ikke se filmatiseringen av denne boka. Men at boka ikke egner seg for oss med tynn hud, er jeg ikke enig i. Den egner seg for oss som liker krim, og oss som liker seriemordere. Og vi må tåle tanken på at noen kan sy levende fugler inn i brystet på døde ofre, for å høre "hjerteslagene". Og vi må kunne leve med beskrivelsen av den nekrofile overgriperen. Kan man det, er dette en bok jeg vil anbefale.
.

Michael Connelly: Siste skanse

2009-02-02T00:54:00.004+01:00

.

Den store ungen min var hjemme på snarvisitt og la igjen reiseboka si, kriminalromanen "Siste skanse", skrevet av Michael Connelly. Jeg er nesten helt sikker på at jeg har lest noe av denne forfatteren før, av flere grunner.

En grunn er at jeg sluker krim i perioder, en annen grunn er at 10 av hans bøker er utgitt på Gyldendal, og noen av titlene får noe til å demre, uten at jeg helt vet hva, videre er jeg helt sikker på at jeg har støtt på Harry Bosch tidligere. Jeg klarer bare ikke å huske hva det er jeg burde huske, og jeg finner ingen av bøkene i bokhylla mi.

Nå trenger ikke det å bety noe annet enn at den store ungen har tatt med seg bøkene for å ha dem som reisebøker når hun drar tilbake til studentbyen sin etter å ha vært på besøk i foreldrehjemmet, sånt skjer, og at jeg ikke klarer å gjengi plottet i en kriminalroman bare ved å se tittelen betyr ikke at boka er dårlig, det betyr derimot at jeg er dårlig til å huske titler.

Harry Bosch er politimann som vender tilbake til jobben i Los Angelespolitiet etter å ha vært pensjonist i to (eller var det tre?) år. Han plasseres på avdelingen for uoppklarte drap, og teamet som består av Bosch og partneren Kiz Rider får treff i en sak fra 1988. En ung, sort jente ble myrdet, og nye metoder for å fastsette DNA setter saken i gang igjen, og det viser seg at den etterforskningen som tilsynelatende var grundig, har både store etterforskningsmessige mangler og pirker bort i rasisme korrupsjon i egen etat.

Det er godt driv i boka, og særlig synes jeg forfatteren er dyktig i beskrivelsen av offerets foreldre og hvordan det har gått med dem - det er en vinkling vi ikke møter for ofte i krim. I tillegg tenker jeg at det er en genistrek av en forfatter som har pensjonert helten sin å la ham komme tilbake for å jobbe med "Cold case" saker, det får Bosch sin tilbakekomst til å virke mer troverdig enn om han plutselig bare vendte tilbake til sin gamle stilling.

Jeg skal på jakt i bokhylla mi enda en gang for å se om Conelly har gjemt seg, for dette er leseverdig krim.
.

For all del: hold den merkelige tingen ute av vasken

2009-01-27T15:38:00.006+01:00

.

Hvor er denne asiatiske fabrikken som lager alle de fantastiske skiltene? Hva må til for å få jobb der? De som jobber der, ler de seg nesten ihjel av skiltene de lager, eller er de veldig alvorlige mennesker med store mangler i språkkunnskapene sine?

Er det mulig å få omvisning på den fabrikken, og lager de t-skjorter også, tro?
.

Ljudmila Ulitskaja: Medea og hennes barn

2009-01-25T20:14:00.003+01:00

.

Da jeg pakket opp denne boka julaften, ble jeg ikke fra meg av entusiasme og glede. Ikke at jeg hadde negative forventninger til den, jeg hadde ingen forventninger i det hele tatt, bortsett fra at jeg husket svakt at Medea i mytologien ikke var en veldig sympatisk kvinne, akkurat, og at navnet Medea i sammenheng med barn hørtes grufullt ut. Nå finnes det riktignok ikke bare en versjon av Medea-myten, hun framstår også som atskillig mer fredelig enn den barbariske barnemordersken.

Det er en fredelig og samlende Medea vi møter i den russiske samtidsromanen "Medea og hennes barn". Hun har ingen egne barn, Medea, den siste renrasede grekeren i slekten, men hun har mange slektninger, spredet i hele Sovjetunionen, og de tilbringer sommeren hos henne på Krim. Sommeren som skildres i boka er plassert en eller annen gang på 1970-tallet.

Samtidig som en konkret sommer blir beskrevet, ser vi Medea og hennes slekts historie i tilbakeblikk, hele 1900-tallet er skildret, sett med Medeas øyne møter vi slektinger og henne selv gjennom sorg og glede, revolusjon og krig. Boka hopper mellom fortid og nåtid, og særlig er det kvinnene i slekta som er dominerende i boka.

I 1916 døde Medeas foreldre, og hun fikk ansvaret for fem mindre søsken, 16 år gammel. Etterhvert gifter hun seg, men får ingen egne barn, og hun blir enke mange år før bokas sommerhistorie utspiller seg. De personene vi møter klarest denne sommeren, får vi også følge etter at ferien er over.

Kjærlighet, erotikk, død, lengsel: dette er en slektshistorie, dette er russisk. Og som i mye tradisjonell russisk litteratur er det mange personer å forholde seg til, særlig siden alle har et kjælenavn i tillegg til døpenavnet. Men heldigvis, det er et navnekart foran i boka, og det brukte jeg flittig.

Forfatteren Ulitskaja regnes som en viktig nålevende russisk forfatter, og hun har mottatt mange priser i inn- og utland.

Jorid Mathiassen skriver godt om denne boka i "Bok og samfunn", der vi blant annet kan lese dette:

"Jeg får raskt en godhet for Medea, og blir sittende å tenke på hvorvidt hun er lykkelig eller ulykkelig. Forfatteren kommer meg til unnsetning:

- Medea ville aldri finne på å spørre seg selv om hun er lykkelig. I vår tid blir lykke sett på som noe helt nødvendig, noe som lar seg gripe - men som dermed også lar seg miste. For Medea innebærer lykke å oppfylle sin bestemmelse. Hun har forsonet seg med livet, hun lever i fred med seg selv og verden omkring seg. For henne er det lykke, sier Ljudmila Ulitskaja, som er i Oslo i forbindelse med lanseringen av den norske oversettelsen. Hun er en av Russlands betydeligste nålevende forfattere, og romanene hennes er oversatt til en rekke språk."

Jeg likte Medea. Jeg likte betrakningene hennes. Og jeg likte å lese en slektsroman. Og selv om dette er en moderne bok, er den tradisjonell i den forstand at jeg kom til å huske på en del av de gamle russiske klassikerne jeg slet meg gjennom med stor glede i slutten av tenåra. Og jeg tenker at jeg vil ta dem fram igjen. Og jeg tenker at det i seg selv gjør "Medea og hennes barn" til en god bok" - alle bøker som får leseren til å ville ha mer, har noe godt ved seg.

.

Jeg sprakk - i år igjen

2009-01-23T11:20:00.002+01:00

.
OK - jeg visste det vel innerst inne, at jeg nok ikke kom til å klare å holde nyttårsforsette t mitt i år heller. Jeg visste det, men jeg trodde oppriktig at jeg ville klare meg lenger i år enn i fjor. Men jeg sprakk.

9. januar gikk jeg inn i en bokhandel og så "Fire-for-hundre-bordet", og jeg var solgt. Eller, noen av bøkene var solgt. Ikke bare det - jeg gikk rett til neste bokhandel, og forsynte meg av salget der også.

Tidligere har jeg sammenliknet det å slutte å kjøpe bøker med det å slutte å røyke, man tar ikke bare en røyk når man sprekker, man vil ha hele pakka. Aleine. Det er noen år siden jeg slutta å røyke, etter å ha røkt mye og lenge. Det var lettere enn jeg trodde, da det først gikk. Overraskende lett, faktisk, men jeg hadde noen mislykka forsøk bak meg.

Kanskje det er sånn med bokkjøpene også, at jeg må mislykkes noen ganger først. Nå tror jeg riktignok at det er mulig å kjøpe ei bok av og til uten å falle tilbake til gamle synder, om man bare først blir fri fra lasten og lysten til å eie alle bøker man synes er fine. Og jeg trøster meg med at det i alle fall er sunnere å sprekke på bokforsettet enn å begynne å røyke...
.

Mat for små kannibaler

2009-01-14T19:58:00.002+01:00

.

Jeg ser for meg syltetøyreklamen der alle de nynnende eldre damene står og rører i syltetøygrytene sine, og vips, så faller den ene nedi. Syltetøy med bestemorssmak frister ikke meg så veldig, selv om jeg nok hadde kjøpt det om jeg hadde funnet det i butikken, bare for å se reaksjonen hos ungene mine når det ble satt fram.
.

Chelsea Cain: Ondskapens hjerte

2009-01-02T10:22:00.004+01:00

.

Det nye året starter med feber og krim - som vanlig. Ja, ikke feberen, altså, men krim. Jeg leser alltid krim i overgangen fra et år til et annet, og første januar er pysjamasdag med ullteppe og bok.

Årets første leseropplevelse ble "Ondskapens hjerte" av Chelsea Cain. Og på en pysjamasdag fungerer denne boka godt. Den vil ikke bli stående som stor litteratur, den vil nok heller ikke bli en krimklassiker, men om man skal sitte under et teppe med en kopp te og en massemorder, er den et godt valg.

Her er hvordan Aschehoug presenterer boka på baksidepermen:

«Er du redd?» spør Gretchen.
Han synes at han ser et glimt av noe i øynene hennes.
Medlidenhet? Så er det borte.
«Uansett hvordan du innbiller deg at dette vil bli,»
hvisker hun, «så kommer det til å bli verre.»

I ti år prøvde etterforsker Archie Sheridan og hans spesialgruppe å spore opp den mest aktive seriemorderen i det nordvestlige USAs historie. Så ble Archie lurt rett i en felle - han ble den vakre Gretchen Lowells siste offer. I ti dager torturerte hun ham på det grusomste både fysisk og psykisk. Så slapp hun ham fri og meldte seg for politiet. To år senere er en ny seriemorder på ferde i Portland. Archie, som fremdeles sliter etter Gretchens mishandling, kommer tilbake som leder for sin gamle spesialgruppe. Han ønsker at den unge journalisten Susan Ward skal følge ham i etterforskningen og skrive en artikkelserie om ham. Men jo mer Susan får vite om Archie, jo mer forstår hun at han skjuler noe. Hva skjedde egentlig de dagene han ble holdt fanget av Gretchen? Og kan han klare å stoppe den nye morderen som skaper frykt og uhygge i Portland?

Dagsavisen hadde en anmeldelse av boka da den kom som jeg synes er bra. Og som anmelderen der også sier, er jeg enig i at fokuset på fortiden ble veldig viktig, men jeg tror likevel ikke jeg mener at det er en svakhet. For meg ble det interessant å få innblikk i en tidligere seriemordersak fra offersiden, samtidig som det selvfølgelig måtte løses en ny sak - det er jo en gang sånn at det var en kriminalroman jeg valgte å lese.

Ofte irriterer språket meg når jeg leser krim. Det gjorde det ikke denne gangen. Det tyder på at oversetteren, Torleif Sjøgren-Erichsen, har gjort en god jobb. Eller at jeg var ukritisk av feber.

Nyttårsforsett - i år igjen

2009-01-01T09:45:00.003+01:00

.
I fjor hadde jeg et nyttårsforsett for første gang på mange år: jeg skulle ikke kjøpe bøker. Jeg skulle lese fra bokhylla mi, ta tak i alle bøkene som en gang kom inn i huset mitt fordi jeg hadde lyst til å lese dem, men som etter det bare ble stående og samle støv i ei hylle, eller for den saks skyld; i en stabel med andre uleste bøker.

Jeg likte det da jeg leste at Knut Nærum hadde det samme nyttårsforsettet som meg, det var en liten trøst å vite at flere enn meg ikke klarte å gå tomhendte ut av en bokhandel, og prøvde å gjøre noe med avhengigheten sin.

I Dagbladet har jeg lest at Knut Nærum sprakk i mai. I London. Og han kjøpte ikke bare en. Og jeg vet hvordan han hadde det, Knut Nærum. Jeg sprakk også. I mai. Og det var omtrent som å sprekke etter å ha sluttet å røyke - du vil ikke bare ha en, du vil ha hele 20-pakningen, med en gang.

Jeg sprakk ikke i London. Jeg sprakk på Østerås. Og dagen etter fortsatte jeg å sprekke. Jeg sprakk på Bekkestua, og jeg sprakk i Sandvika. Og akkurat som det å sprekke etter en røykeslutt - det kjennes bedre ut å gjøre det et sted jeg ikke kjenner noen, i en annen kommune enn min egen, der ingen ser skammen din.

Og siden jeg ikke rakk å lese fjorårets nyinnkjøpte, og fortsatt har mange gamle uleste bøker i bokhylla, har jeg det samme nyttårsforsettet i år igjen. Det vil si, nesten det samme nyttårsforsettet: Jeg skal klare meg bedre i år enn i fjor, og mitt nyttårsforsett er at jeg ikke skal kjøpe en eneste bok før juni. Minst.
.

Kommunist-jul: Så synger vi med, dere...

2008-12-26T03:36:00.003+01:00

.

Det er ikke det at jeg ikke liker jul - jeg liker jul veldig godt. Jeg liker nisser og juletrær, og lys og lukten av røkelse. Jeg liker julemat og julegaver. Det er bare det at det lett blir litt mye. Når man kjenner ribbefettet ligge som en klump i magen, fuglen står ferdigstuffa i ovnen, Delfiakaka er påbegynt og marsipanen er spist opp, kjenner man at man er mett.

Etter å ha sett utallige Jesusbarn og engler på TV, og blitt fyllt opp med dårlig samvittighet av alle gode hensikters filmsnutter som erstatter reklame på TV disse hellige dagene, trengte jeg noe annet. Jeg trengte denne lille filmen, og jeg tenker at denne skal jeg nynne på ofte i dagene som kommer, enten jeg vil eller ikke - helt til jeg blir mett....
.

Rudolf Nilsen: Arbeidsløs Jul

2008-12-24T08:24:00.002+01:00

.
Jeg skulle ønske at jeg kunne lese Rudolf Nilsens dikt og tenke at sånn hadde de det i gamle dager, stakkars dem. Dessverre er det ikke sånn - alle feirer ikke jul i overflod, og for mange er dette en vanskelig tid da det blir ekstra tydelig at man på en eller annen måte står utafor samfunnet.

Det er viktig å tenke på andre enn seg selv i jula, blir det gjentatt og gjentatt i disse dager. Og det er vel og bra. Det er bare det at tanker i seg selv ikke gjør noen hverken mette eller varme. Så altså: handling, ikke bare tanker. Da kanskje den litt beske ettersmaken fra ribba blir litt mindre flau.

Og nei, jeg mener ikke at vi skal velge lidelse og armod. Og jeg mener at det er viktig å tenke på andre og å være oppmerksomme på at vi faktisk kan bidra med litt vi også. Men det å skulle hjelpe verden er litt som å passe et fuglebrett: Hvis vi mater fuglene hver dag i desember og slutter i januar, vil de likevel fryse eller sulte ihjel.

Jeg kan ikke redde verden. Men jeg kan be en ekstra julegjest. Og jeg kan be en ekstra januargjest også.

Arbeidsløs jul

Vi som er dømt til livet
i gråbeingårdenes by
feirer idag en solfest
for ham, som er født påny.

Vi har fått tyve kroner
å feire hans komme med!
For dem har vi kjøpt en julegran
og en hel sekk ved.

For dem har vi kjøpt en bayer
og et stykke hestekjøtt.
Det siste skal minne om stallen,
hvor frelseren blev født.

De fattiges herre og mester!
Det var ikke godt for ham.
Han hengtes tilslutt på korset
midt mellem synd og skam.

Godt det er bare en skrøne
at Kristus er kommet påny.
Så blir det en fattig mindre
å nagle på kors i vår by.

Vi i de mørke gater
feirer idag en fest.
Til jul får vi tyve kroner,
til påske: Korsfest! Korsfest!

- Rudolf Nilsen
.

Sånt sier man bare ikke....

2008-12-18T02:09:00.005+01:00

.

... at man er redd for dverger, mener jeg. For det første tror jeg ikke at man sier dverg, men kortvokst. For det andre skal man ikke være redd for en gruppe - det er stigmatiserende og diskriminerende.

Jeg har ikke lyst til å være stigmatiserende eller diskriminerende. Men jeg synes kortvokste er litt skumle. Det er mulig det henger sammen med eventyrenes framstillinger, og det at jeg syntes Rapunzel var et skummelt eventyr da jeg var liten, særlig da dvergen hoppet opp og ned i sinne. Jeg tror i alle fall at det var det eventyret, og jeg tror i alle fall at det var en dverg.

Det er ikke et alvorlig problem for meg, det er ikke en fobi som invalidiserer meg og som gjør at jeg ikke tør å gå ut, og som må behandles med langvarig samtaleterapi. Men det er litt pinlig, og jeg skammer meg litt over fordommene mine. Og enda mer pinlig er det at jeg gledet meg litt da jeg så dette kortet på Post Secret - at det er en til som er som meg.

Og så skammet jeg meg litt ekstra over at jeg gledet meg over at det fantes enda en stigmatiserende, diskriminerende og intolerant person der ute.
.

Om overskrifter og sånt - hvordan kan Norges eldste dø?

2008-12-02T03:10:00.003+01:00

.
"Norges eldste er død", leser jeg i Dagbladet. Og jeg betviler ikke at Gunda Harangen, som ble 109 år, var Norges eldste. Men for meg skurrer det litt - når Norges eldste dør, rykker jo automatisk en annen opp og er Norges eldste, helt av seg selv, uten å vente på at han eller hun skal utnevnes av kongen i statsråd, eller nomineres av noen.

Jeg for min del tror at Norges eldste ikke kan dø, det vil alltid være en annen eldste, om ikke vi snakker om eneste. Og da står det neppe i Dagbladet...
.

Å ta tog med bibliotekarer

2008-11-25T02:34:00.003+01:00

.
Forleden dag var jeg fanget på et tog med bibliotekarer. OK - jeg overdriver - jeg kunne gått av toget, eller forsøkt å finne en bibliotekarfri togvogn, men siden jeg hadde med meg ganske mange ting og et barn, valgte jeg å bli sittende.

Nå høres det ut som om jeg misliker bibliotekarer, det gjør jeg ikke, jeg liker bibliotekarer, særlig når de er på jobb, eller en og en. Når de er i flokk skjer det noe litt merkelig, og jeg blir litt usikker.

Det startet allerede på jernbanestasjonen. "Hva gjør de?", spurte det medbrakte barnet, og pekte, "Leker de ringleken?" For der stod de i ring, bibliotekarene fra det lokale biblioteket, og jeg tror kanskje at om vi hadde gått rundt dem og sunget "ta den ring og la den vandre" at de lydig ville stukket hendene fram.

Jeg og den medbrakte ble enige om at vi ikke hadde så veldig lyst til å sitte i samme vogn som de, og det unngikk vi. Det var bare det at alle togvognene var fulle av bibliotekarer, for de skulle på bokmesse, må vite, og vi skulle sitte på toget en time.

Det er mulig at det er fordi de har det stille på jobben at de er så høylydte, eller det kan være at det var fordi de som befant seg i samme vogn som oss var damer i sin beste aldre med mye stemme og mye å si. I alle fall fikk vi ganske mye mer informasjon enn vi ønsket oss, ok, så er sjefen ikke helt god, det kan vi klare å høre på, og ferieturene. Men sykdommene, det ble litt for mye for oss, og hvem som har fjernet hvilke innvoller trengte vi strengt tatt ikke å vite.

Kunne vi ikke få fortsette å tro at bibliotekarer bor på biblioteket, og når det stenger der om kvelden leser de litt for hverandre før de legger seg, stille, stille. Vi trengte i alle fall ikke å vite at det kommer ting ut av kroppene deres, vi trenger egentlig ikke å vite at de har kropper...

Og da en av damene tok litt hardt i setet, og sa at "Tenk om noen tror vi ødelegger, det kunne blitt en fin overskrift: "Bibliotekarer herper tog"", var det bare så vidt vi klarte å dy oss. Aller mest hadde vi lyst til å gå bort å si at hun bare skulle ta det med ro, ingen kom noengang til å mistenke henne for å lage et ørlite eseløre i en bok en gang, og aller minst for å gjøre hærverk på toget...
.

Bønnesvar og begjæringer

2008-11-16T15:24:00.003+01:00

.
Nei, det er ikke mine ord. Det er mannen på TV som gjentar det igjen og igjen. Jeg, som ikke visste at det fantes en kristen TV-kanal inne i mitt TV, sitter fascinert og glor. Egentlig jobber jeg - jeg har strukket deadline så langt det er mulig, og må levere tekst og foto nå. Men mannen på TV gjør det umulig - jeg må bare se litt til, og høre på den kunstige måten han snakker på - med hvisle-s når han sier Jesus, og en bitteliten e i slutten av ordene for å holde dem litt lenger. Og jeg tenker at det har han lært på et kurs, jeg har hørt flere snakke sånn, at folk som ellers ikke hvisler gjør det når de sier Jesus.

Og jeg lurer på om hvem som helst kan sende TV til alle, også til sånne som ikke har bedt om det, som meg, og jeg tenker at da kan det bli flere morsomme opplevelser i TV-kroken enn jeg ante. Og jeg tenker at når de klarer å putte en kanal jeg ikke har bedt om inn i TV-en min, burde de vel klarer å gi meg svensk TV også - det er min begjæring....
.

Watch that child....

2008-11-11T10:47:00.002+01:00

Ja, gjør for Guds skyld det....

.

Om skrivesperre, Stieg Larsson, valg og gresskar

2008-10-31T11:15:00.010+01:00

.

Det er skrivesperre på i Pindias Roterom for tida. Det er ikke det at jeg ikke mener ting - jeg mener mange, mange ting, men jeg orker hverken å systematisere tankene, eller ta følgene om jeg skulle mene noe som er litt for mye....

Jeg mener for eksempel mye om den debatten som går på Dagbladets sider om Jan Guillous kritikk av Stieg Larsson, og som en av de få som ikke har likt Larssons bøker, blir jeg forundra over alt engasjementet dette skaper, og hvor dårlig gjort mange mener det er å kritisere en som er død. Selv vil jeg forresten helst få all kritikk etter jeg er død, for å slippe å forholde meg til det. En annen ting som ofte sies i den debatten, er at når så mange liker bøkene, må de jo være bra.... Ja, det må de. De må være bra for noe, for eksempel å skape leselyst og engasjement, men det er ikke gitt at de vil bli stående igjen som stor litteratur av den grunn.... Men, dette skal ikke jeg skrive noe om. Jeg har meningsvegring og skrivesperre.

Jeg kunne mene noe om valg, som f.eks. kan jeg mene at jeg er innmari glad for at valget i USA snart er over, og jeg kunne ment noe om Norge og Jensen og Solberg som framstår som to sure og furtne kjerringer, og jeg tenker at særlig Siv Jensen minner om den sure dama i borettslaget som minner alle andre om at de ikke har vaska trappa, og at det er de andres skyld at hun ikke får til det hun vil. Og jeg tenker at jo surere og mer pripne de damene framstår, jo bedre er det for meg og alle andre som ikke stemmer på dem.... Men egentlig orker jeg ikke å mene noe om det.

Jeg orker ikke å mene noe om bøkene jeg leser heller, selv om "Pasjonsfrukt" var en nydelig roman jeg hadde tenkt å anbefale flere å lese, som f.eks kommer inn på at det er mange grunner til å elske noen. Eller den søte, lille boka "Bare Henry". Kanskje jeg mener noe en annen dag, men ikke nå.

Jeg har skrivesperre. Jeg har aller mest lyst til å skjære ut et skummelt gresskar, og ta det med ut i verden for å skremme unger. Bare skremme litt, ikke sånn at de blir traumatiserte for livet, men litt redde, akkurat sånn at man kjenner at det er godt etterpå når man ikke er redd lenger, og ting faller på plass igjen. Sånn at man orker å kjenne noe. Mene noe. Og la skrivesperren gå over.
.

Post secret...

2008-10-20T03:35:00.003+02:00

.

Til Post Secret kan man sende små og store hemmeligheter. Jeg elsker å lese disse notatene folk lager om ting man kanskje ikke sier høyt - som at man ikke vil at mannen sin skal få flere barn, eller at man lurer på hvordan dyra i dyreparken smaker.

Og jeg tenker at vi nok har mange små hemmeligheter, noen og enhver av oss, og at det kanskje er lurt å sende dem fra seg, så kan vi se at det er flere av oss der ute, fulle av skadefryd og bitterhet, og med skitne og særdeles upassende politisk ukorrekte tanker...
.

Ikkje lett å vera foggel i dag...

2008-10-01T21:16:00.004+02:00

.

Ikke isbjørn heller. Dette er en av de mer vellykka kommentarene jeg har sett angående global oppvarming....

Jeg har plassert min blogg i Sandefjord på bloggportalen Bloggurat!

.

Men kan de ikke bare spise kake...

2008-09-25T14:55:00.003+02:00

.

... hvis de er så sultne? Og skifte skjortesnippene i England....
.

Radio om natta...

2008-09-12T02:23:00.003+02:00

Av og til jobber jeg med ting om natta, og da hører jeg ofte på radioen.

Og hver gang jeg hører Bjørn Eidsvåg synge om å vasse i sivet til Elvira Nicolaysen, grøsser jeg.

Og jeg får lyst til å rope at han skal holde seg unna sivet hennes, kan han ikke bare stå der, ved elvebredden, og kikke litt (og den tanken er ille nok), og la henne være.

Bildene som danner seg i hodet mitt av Bjørn Eidsvåg som vasser i Elvira Nicolaysens siv blir rett og slett litt for mye på denne tida av døgnet...
.

Taxidermia

2008-09-05T10:36:00.003+02:00

.

Hvis det ligger en pakke fra en god venn i postkassa di, og den viser seg å inneholde filmen "Taxidermia" regissert av av György Palfi, og det er en gul post-it lapp festet til den der det står "Tenkte kanskje du kunne lære noe av denne", er det grunn til å bekymre seg da?

Hva mener hun egentlig at jeg skal lære?

Jeg mener, hadde jeg vært mann kunne jeg selvfølgelig lært hvordan man får en stor flamme til å stå ut fra penis, eller at man alltid må sjekke om det er en høne på andre sida før man for eksempel putter penis inn i et hull i veggen. Eller kanskje hun mener at jeg skal bringe denne kunnskapen videre til menn jeg kjenner, at jeg f.eks i løpet av en samtale med en mann burde fraråde ham å stikke penis inn i hull i hønsehusvegger.

Kanskje min venn synes at jeg kunne blitt en god hurtigspiser, og at det er derfor hun ga meg akkurat denne filmen. Jeg bodde hos henne en uke i sommer, og jeg lurer på om jeg spiste for fort da jeg var der, men dagene var så lange, og jeg var så sulten når vi endelig kom hjem - jeg tror jeg får ringe henne å si at jeg ikke pleier å spise så fort, og at jeg har et alt for anstrengt forhold til det å spy til å noen gang delta i et spisemesterskap. De i filmen kunne spise, spy, spise. Jeg tror ikke jeg kan bli særlig god til det.

Filmens siste del handler om en taksidermist. Ja, jeg er mer enn gjennomsnittlig fascinert av utstoppa små ting, men jeg håper virkelig ikke min venn mener at jeg burde lære å stoppe ut meg selv - alt har en grense, jeg også...

Egentlig håper jeg at hun ikke mente at jeg kunne lære noe i det hele tatt - jeg håper at hun ville at jeg skulle få en god filmopplevelse, og det fikk jeg. I sin tid kalte Dagbladet filmen for "genial og grisete", og jeg tror jeg er enig i den karakteristikken. Og jeg tenker at dette er en film mange burde se, mange, men absolutt ikke alle. Og man bør ikke spise samtidig som man ser denne filmen....

Forskjell på pirat og tyv...

2008-09-01T14:53:00.001+02:00

Om den syvende himmel og livet på jorda

2008-08-26T16:35:00.006+02:00

.

Av og til ser jeg på TV-serien "Den syvende himmel", om den prektige amerikanske prestefamilien, The Camdens. Her kan man lære om moralske dilemmaer, at det er vanskelig å være menneske, og at det finnes god en løsning på alt som er trist og leit. Alle situasjoner man kommer opp i, skal man prate om lenge og vel, og man skal lære noe av alt som skjer.

Jeg må innrømme at jeg ikke ser denne serien for å lære noe. Ikke fordi jeg synes skuespillerne er dyktige eller at problemstillingene er interessante, heller.

Jeg ser på "Den syvende himmel" av og til for å sette større pris på det jeg har. Jeg gleder meg over at jeg bor i en familie der vi ikke trenger å diskutere alt ihjel, jeg er glad for at jeg har en verdslig mann som ikke er prest, jeg er overlykkelig over å være mammaen til tre ikke-religiøse ungdommer som ikke kommer hjem og forteller meg alt i hele verden, men som er selvstendige, flotte og sære mennesker som bestemmer over seg selv.

Og det funker - hver gang jeg ser på den prektige familien, er jeg glad for at jeg lever i verden og ikke i en amerikansk TV-serie. Og for at mine unger, på tross av bannskap og andre uhumskheter, er mye, mye, flottere enn de irriterende prestebarna på TV.

Og serien får meg videre til å tenker på Hans Børli, og det flotte, lille diktet han skrev som heter "Myrulla på Lomtjennmyrene":

Skulle jeg, mot formodning,
bli salig -
og komme i de saliges boliger,
da skal jeg si til erkeengelen:
- Jeg har sett noe som var hvitere
enn vingene dine, Gabriel!

Jeg har sett myrulla blømme
på Lomtjennmyrene
hjemme på jorda.

Hans Børli
.

Om matblogging og fiskeavfall

2008-06-25T22:13:00.003+02:00

.

Av og til blir jeg forundret over hvor stor del av livet til folk man kan få innblikk i ved å lese blogger. Yndlingsbloggeren min gjennom tidene pleide å oppdatere bloggen sin mange ganger om dagen, med bilder av maten hun spiste, katten sin, en hundebæsj i veikanten, de nye klærne hun kjøpte, og så videre, og så videre.

Jeg ble veldig fascinert av dette - alt hun tenkte, følte og opplevde sto det om i bloggen, enten hun var sur på eksen og hans nye kjæreste, hun var bekymret over kattens helse, eller at hun gledet seg til å ha sex med sin nye kjæreste. Lenge trodde jeg det var en tulleblogg, og at ingen i virkeligheten ville utlevere seg selv på den måten. Da jeg forsto at hun fantes i virkeligheten, fulgte jeg enda mer fascinert med, og merket at jeg nok har sterkere kikkertendenser enn jeg har lyst til å være ved.

Det er de færreste som utleverer seg så totalt som denne bloggeren gjorde, med bilder av seg selv i ulike positurer flere ganger om dagen. Men av en eller annen grunn snubler jeg stadig vekk over blogger der folk legger ut bilder av maten sin - og vi snakker ikke om brødskiver med brunost. Det er de lekreste kaker; frokostbord dekket til én med blomster, rutete duk og høye smørbrød; det er salater som ser ut som kunstverk. Datteren min påstår at det er damer som alltid er sultne fordi de slanker seg som står bak de sidene, og det er mulig. Det jeg lurer på, er hvordan i all verden de får kakene sine så pene - mine synker ofte litt sammen i midten, eller er litt brente i kantene.

Om jeg skulle begynne å fotografere maten jeg lager, måtte jeg vært garantert anonymitet og - og dersom jeg noen gang skal la meg avbilde sammen med noe jeg har kokt på kjøkkenet, skal jeg ha pose over hode. Jeg er ikke særlig god til å lage pen mat. God mat kan jeg lage, som f.eks stekt makrell med nypoteter, agurksalat og rømme. Og bildet av fiskeavfallet er ikke så verst , det heller...
.

Markus Zusak: Boktyven

2008-06-19T21:09:00.004+02:00

Den største ungen min sa: "Dette er den beste godtriste boka jeg noengang har lest". Vi hadde kjøpt boka begge to, fordi den var pen å se på. Omslaget er pent, skriften er pen. Det grafiske i sideoppsettet er pent, det også. Og altså; godtristheten man aner av bare å kikke i boka, og får bekreftet når man leser.

Døden er fortelleren i boka. Og boka handler om Liesel, jenta som bor i fosterhjem hos Hans og Rosa Huberman fordi det er krig, og hennes foreldre er kommunister og dermed forfulgt. Den handler om Hans med trekkspillet, som er en anstedig mann, og Rosa, med de biske ordene, som er en anstendig kvinne. Og den handler om det å ha en mann med hår som fjær skjult i kjelleren.

***NOEN KNUSTE TALL***
I 1933 ga 90 prosent av tyskerne sin urokkelige
støtte til Adolf Hitler.
Det betyr at ti prosent ikke gjorde det.
Hans Hubermann tilhørte disse ti prosentene.
Det var en grunn til det.
(side 63)

Hans Hubermann som spiller trekkspill og trøster om natta og lærer noen å lese. Og vi møter en gutt som maler seg med kull i ansiktet fordi han vil løpe som Jesse Owens. Og som står i den iskalde vannet for å redde en bok, uten et eneste lite kyss i belønning. Og hele tida; Døden, Døden.

***NOEN FAKTA OM STALINGRAD***
1. I 1942 og tidlig i 1943 sto himmelen som et bleket
laken over denne byen hver morgen.
2. Hele dagen, mens jeg bar sjeler over det, sprutet det blod
på dette lakenet, helt til det var fullt og ble trukket
mot jorden.
3. Om kvelden ble det vridd og bleket igjen,
slik at det var klart til å brukes neste morgen.
4. Og dette var så lenge kampene bare fant sted om dagen.
(side 106)

Det handler om å skjære ut sider av "Mein Kampf", male dem hvite og å lage en ny bok oppå. Og om å være redd. Og sulten. Og om hvordan anstendigheten av og til blir borte, og mennesker ikke ser på hverandre som mennesker mer, men at noen alltid gjør det likevel, og heldigvis. Og det handler om det uforståelige i at noen kan bombe et sted som heter Himmelgaten. Og det handler om å si farvel uten å vite at det er det man gjør. Og det handler om vennskap og kjærlighet. Hadde det ikke gjort det hadde ikke boka vært godtrist, bare trist.

En anmeldelse av boka finnes her. Jeg skal ikke si så mye mer. Bare at om jeg hadde jobbet som lærer i tiende klasse nå, vet jeg hvilken bok jeg ville lest høyt. Og at noen ganger går 540 sider fort og sakte på en gang. Og at det at Døden opptrer som forteller, er i seg selv grunn nok til å lese en bok. Og at den store ungen min har rett i at dette er en veldig, veldig, god godtrist bok. Og jeg skal avslutte med Dødens oppsummering av hva boka handler om:

"Det er faktisk en ganske liten historie, som blan annet handler om:

* En jente
* Noen ord
* En mann som spiller trekkspill
* Noen fanatiske tyskere
* En jødisk slåsskjempe
* Og en god del tyverier

Jeg så boktyven tre ganger."
side 11
.

Helene Uri: Honningtunger

2008-06-09T13:05:00.002+02:00

Dette er ikke mine venninnner, dette er ikke mine venninner, dette er ikke mine venninner, dette er ikke mine venninner, dette er ikke mine venninner...

Forutsigbar og kjedelig. Det lønner seg å være snill, og de slemme får sin straff. Og selv om damevennskap ofte er intrikate og ambivalente: hvor der de tingene som gjør at vi tross alt holder ut med hverandre, år etter år?

Dette er ikke mine venninner, dette er ikke mine venninner, dette er ikke mine venninner...

.

Auberginer i rumpa og kresne søstre

2008-06-05T15:35:00.004+02:00

Jeg elsker auberginer. For det første synes jeg de er flotte å se på, gode å ta på, og de smaker godt. Søsteren min er ikke glad i auberginer i det hele tatt - ingenting i verden kan få henne til å ta på en aubergine, langt mindre å putte den i munnen. Hun grøsser når hun går forbi auberginene i matbutikken, og selv om hun ser en annen vei, vet hun at de finnes.

Avskyen hennes kommer ikke av at hun en gang forspiste seg på auberginer. Den kommer av at hun en gang jobbet på et fotolaboratorium.

Noen ganger kan man lure på om folk som sender bildene sine til fremkalling tror at de havner i en konvolutt helt uberørt av menneskehender. Til de som lever i den villfarelsen: det er ikke sant! Mange mennesker ser bildene dine, på store steder ruller de faktisk på et stort, stort bånd hele tiden, sånn at eventuelle feil kan oppdages.

Jeg tror at mannen som sendte bilder av seg selv med en aubergine i rumpa enten ikke visste at noen så bildene hans, eller at han nettopp ville at noen skulle se bildene hans, om det så bare var den ukjente dama på bildefabrikken. Ja, de finnes også, de som ringer og sier at bildene ikke har kommet tilbake fra fremkalling, og beskriver med saftige detaljer hva som skulle ha vært på den bortkomne filmen. Og det er aldri fødseldagsselskapet til gamle tante Klara, hvis da ikke tante Klara tilfeldigvis liker lakk, lær og håndjern.

Men altså, auberginemannen ringte ikke, han sendte bare bilder av seg selv. Med auberginer i rumpa. Igjen og igjen. Som altså førte til at min søster ikke spiser auberginer, enda så godt det er.

Jeg, derimot, elsker auberginer. Med auberginer, tomat og løk kan man trylle. Akkurat nå står en gryte med lam og aubergine i min stekeovn og sprer lukt av noe godt i hele huset.

Og jeg tenker at auberginemannen neppe jobber i grønnsaksavdelingen på min lokale Meny-butikk, og jeg tenker at så innmari mange auberginemenn kan det vel umulig finnes der ute, i alle fall ikke som legger auberginen tilbake etter å ha lekt med den - da er i tilfelle det en helt annen historie, og den tror jeg ikke jeg har lyst til å høre....

Jeg ser i alle fall fram til å spise auberginene mine senere i dag, og som tilbehør skal jeg lage en salat, med agurker som forhåpentligvis ikke noen gang har vært i nærheten av en eneste agurkmann...

.

Let's dance to Joy Division, and celebrate the irony

2008-05-29T16:47:00.004+02:00

Hver gang jeg hører denne sangen, tenker jeg på en god venninne. Ikke fordi jeg tror at hun har et spesielt nært forhold til The Wombats, men fordi hun har et spesielt forhold til Joy Division.

Når jeg tenker meg om, vet jeg ikke om hun egentlig har et veldig nært forhold til Joy Divison heller, det vil si, det har hun, men om det er fundamentert i musikk eller det faktum at Ian Curtis hengte seg på 14-års dagen hennes vet jeg ikke sikkert; det er mange grunner til at vi får et nært forhold til musikk.

Egentlig snakker vi ikke så veldig mye om musikk, selv om vi nok er mer enn gjennomsnittlig opptatt av lyd begge to, men vi snakker av og til om Nick Cave, og at det for eksempel var synd at han spilte i Spektrum, siden vi synes det er alt for stort der, og at det er greit at akkurat han har så mange sidesprang han bare vil, vi elsker Grinderman.

Min litt merkelige venninne liker derimot ikke P.J. Harvey, siden hun tror at den damen en gang i tiden har vært veldig slem mot Nick Cave. Akkurat det har jeg litt problemer med å forstå, joda, Polly Jean har muligens vært slem mot Nick, men alle som har hørt hennes siste plate, "White Chalk", skjønner at noen har vært slem mot PJ Harvey også, noe sårere enn det skal man i alle fall leite lenge etter.

Men altså, The Wombats. Nei, de går nok neppe inn i musikkhistorien, men søte og sjarmerende er de. Og vi feirer gjerne ironien ved å danse til Joy Division...

Hvorfor treet elsker øksen

2008-05-19T19:38:00.004+02:00

Denne boka, skrevet av Jim Lewis, har stått i bokhylla mi lenge på vent, i flere år har den stått der. Flere ganger har jeg sett på den, før jeg har valgt meg en annen bok jeg heller ville lese. Jeg husker ikke helt hvordan den kom inn i huset, men jeg vet at jeg har kjøpt den selv. Jeg valgte den muligens på grunn av tittelen "Hvorfor treet elsker øksen", eller kanskje på grunn av det pene omslaget, eller kanskje det bare kjentes helt rett å ta den med seg hjem fra bokhandelen, det kan ha vært noe med lukten av ulest bok, tyngden i hånden, eller hvordan det kjentes å stryke over papiret.

Eller kanskje det var begynnelsen. Som er sånn:
"Kan du ikke bare begynne?
Jeg var syvogtyve år gammel og hadde kjørt meg bort. Jeg lå på en uopplyst riksvei i mørket en sommernatt. Det var ikke hit jeg hadde tenkt meg."

En sånn innledning kan få meg til å kjøpe en bok.

Det spiller ingen rolle heller, hvordan den kom inn i huset mitt. Den er her. Og hvis det finnes noe som heter fluktromaner, er dette en fluktroman. Ikke fordi leseren flykter fra virkeligheten, men fordi hovedpersonen i boka er på flukt.

Hun heter Caroline Harrison i begynnelsen av boka, og hun er på reise.
"Jeg hadde allerede vært alle andre steder: I tre år hadde jeg sett meg om etter et nytt sted å bo, jeg hadde prøvd byer slik noen kvinner prøver elskere, men hadde ikke funnet den riktige ennå. En by var for ren og en annen for stor; i den tredje likte jeg ikke været, det regnet aldri skikkelig der; i den fjerde likte jeg ikke menneskene, som alle var hvite kjemper, som gikk gatelangs med sløve uttrykk malt i ansiktet og kjøpte meningsløst juggel i smakløse butikker. Likevel prøvde jeg å få hvert sted til å passe: Jeg klippet håret og forandret spisevaner, jeg lærte meg dialekter; jeg prøvde å leve gjennom lokale diktere, lære litt om lokal historie og besøke berømte gravsteder. Jeg prøvde å lære hvordan jeg skulle ønske ting, hvor jeg skulle ønske dem, og hvem jeg skulle være.
Jeg het Caroline Harrison, men navnet betydde ingenting ennå. Jeg hadde båret med meg livet mitt fra by til by i en bøtte med hull i bunnen, og ingenting samlet seg der unntatt noen få centimeter sølevann".

Etter et sykehusopphold etter en bilulykke, slår hun seg ned i Sugartown, dit hun ikke skulle. Hun skaffer seg jobb og får en venninne, møter Billy, en vanskelig pasient på institusjonen hun jobber, og forandrer hele livet sitt igjen.

Etterhvert blir flukten hennes helt konkret, under en festival som ender i opptøyer, slår hun en politimann i hodet med et balltre, og hun vet at hun vil bli etterlyst. Samtidig dør hennes venninne, og Caroline stjeler hennes identitet, og flykter fra stedet. Med seg på flukten har hun en skoeske fra Billy, som hun skal overlevere etter Billys instruksjoner. Hun oppsøker sin egen fortid, og prøver å se tilbake og skille virkelighet fra fiksjon.

Da hun tilslutt kommer til et øde hus i skogen der det bor tre mystiske menn og en liten gutt, og der hun skal overlevere boksen fra Billy, oppstår tilsynelatende en gisselsituasjon og en merkelig samhandling mellom beboerne i huset.

Hele veien har jeg en følelse av at boka blir fortalt til noen jeg ikke vet hvem er - både på grunn av fortellerstemmen og på grunn av de små setningene i kursiv som kommer innimellom teksten, av og til som et spørsmål, - Hva gjorde du da du forlot byen?, av og til som en betrakting fra en annen: - Jeg ville ha vært veldig redd. Og det er noe av det jeg fikk vite noe om til slutt; denne usynlige andre.

Jeg likte boka, jeg elsker tittelen, og omslaget er både pent å se på og godt å ta på. Boka er for øvrig godt oversatt av Torgrim Eggen.

"Det er merkelig, og det får meg til å lure, men noen ganger, i hemmelige skoger, når ingen ser på, er det slik at øksen elsker treet; og enda merkeligere er det når treet begynner å elske øksen."

Her hviler Noldus, en fri nisse

2008-05-05T12:05:00.004+02:00

Jeg har lest ferdig "Harry Potter og dødstalismanene", den siste boka om Harry Potter. Det vil si, egentlig er det en stund siden jeg leste den ferdig, siden jeg leste den på engelsk nesten i det øyeblikket den kom ut, jeg følte meg bare ikke helt ferdig før jeg også hadde lest den på norsk.

Jeg vet at mange synes at det å lese en bok på originalspråket gir en mer riktig forståelse av handlingen, det er jeg ikke umiddelbart enig i. For meg gir det en minst like god opplevelse å lese ei bok på mitt morsmål, det språket jeg behersker best, det språket som setter meg i stand til å få med meg små detaljer jeg kanskje ville mistet på et annet språk.

Og oversetteren av Harry Potter-bøkene, Thorstein Bugge Høverstad, har gjort en god jobb, synes jeg. Ja, jeg vet at mange synes det er dumt å oversette navn, men med tanke på at bøkene i utgangspunktet er for barn, synes jeg det er en god idé å fornorske også navnene.

Jeg er ikke så veldig glad i å putte bøker i aldersbåser, mange gode bøker mister lesere på grunn av det, og ingen vil vel si at Harry Potter er en barnebok, og bare det, dette er i høyeste grad crossover-litteratur. Litt morsomt er det at de som begynte å lese Harry Potter som ganske små mennesker, og som den gangen sikkert syntes det var ok med fornorskning, nå har blitt store ungdommer som fortsatt leser Harry Potter, og klager på oversettelsen.

I sin tid skrev jeg en oppgave om Harry Potter, om hvordan historien liker folkeviser og folkeeventyr, og hvordan historien kan plasseres inn i formler om eventyr. Det skal jeg ikke si noe om nå.

Jeg skal heller ikke si noe om handlingen i boka, bortsett fra at jeg hygget meg gjennom den, og ble litt irritert av det siste kapitlet, siden jeg syntes det var unødvendig, helt til jeg tenkte over at voksne damer på over 40 ikke er målgruppa, og at barn har behov for en tryggere slutt enn det jeg har.

Jeg skal i grunnen ikke si så mye mer enn at kjennes godt at Voldemort ble bekjempet, og at det gode seirer av og til. Og selv om det er mye urettferdighet i trollmannsverdenen, og at det er et klassedelt samfunn der mye trenger å bli endret for at de ulike gruppene skal være likeverdige, er det ting som tydet på at det er en endring på gang.

Om facebook-gruppen "Here Lies Dobby, a Free Elf", med over 37 000 medlemmer, fører til at vi i menneskeverdenen også blir litt rausere mot hverandre og ulike grupper i vårt samfunn, vet jeg ikke, men man kan jo håpe. For hos oss også finnes det grupper som blir behandlet som husnisser, og om den frie nissen Noldus har fått noen av oss til å tenke over urettferdighet, har bøkene om Harry Potter vært med på å gi oss mer enn leseglede.

Patti Smith er i Bergen, og ikke jeg ...

2008-05-03T11:12:00.004+02:00

I dag skulle jeg vært i Bergen. I kveld skulle jeg vært på Patti Smith konsert. På rad to i Grieghallen skulle jeg sittet, og sett Patti Smith spytte på gulvet, og kanskje fått høre henne synge "Piss Factory".

Jeg så og hørte Patti Smith på Sentrum Scene i fjor. Det var en opplevelse, og jeg tenkte at det slettes ikke trenger å være trist å bli 60 år, og jeg tenkte at når jeg blir 60 vil jeg også spytte som Patti Smith, kanskje jeg klarer det, jeg har nesten 20 år å øve meg på.

Og jeg tenker at det er bra med sinte damer på 60, og at verden sikkert hadde vært et bedre sted hvis det fantes flere av dem.

I kveld sitter en annen på min plass, ved siden av den flotte datteren min, som helt sikkert kommer til å sende meg et glødende referat fra konserten. Og jeg kommer til å være litt trist for at jeg ikke var der, og veldig glad for at datteren min er der, og glad for at jeg har stor unge med god musikksmak.

I anledning dagen....

2008-05-01T14:56:00.002+02:00

SVAR

Tvers igjennom lov til seier!
Ikke går der andre veier
til vårt drømte, frie land.
Før vi tramper ned og skaffer
vei i lovens paragrafer
er vi treller alle mann.

La dem rase. La dem true.
Ikke vil vi la oss kue,
svarer vi dem koldt og kort.
Om I bjeffer, om I snerrer,
ennu er dog, høie herrer,
våre henders arbeid vårt.

Ennu er en streikebryter
fredløs niding tross han nyter
vern fra selve kongens råd.
En forræder kaller vi ham,
tross medaljen I kan gi ham,
med samt ros for tapper dåd.

Før vi tramper ned og skaffer
vei i lovens paragrafer,
er vi treller alle mann.
Reis all kraft som klassen eier!
Tvers igjennom lov til seier!
Støtt oss den som kan!

- Rudolf Nilsen, 1920-tallet

Støtte til semikolonet

2008-04-30T02:35:00.005+02:00

Semikolon, dette merkelige tegnet, et komma med et punktum på toppen. Og det er nettopp det det ser ut til å være: en blanding mellom komma og punktum.

Visstnok er dette et veldig enkelt tegn å bruke, det brukes enten for å lage et opphold mellom to helsetninger, og understreker nær sammenheng mellom innholdet i setningene, eller det brukes til å skille mellom ledd i sammensatte oppregninger.

OK, jeg synes kanskje ikke det er det enkleste tegnet å bruke. Men siden jeg har lest at semikolonet står i fare for å forsvinne, skal jeg lære meg reglene og gjøre mitt for å bevare dette rare tegnet.

Og mens jeg holder på å lære reglene, og det tar sikkert tid, skal jeg bruke det likevel. Ofte, og sikkert feil. Som for eksempel når jeg ikke kan bestemme meg for å bruke punktum eller komma; da skal jeg ta fram semikolonet. Fordi det fortjener det.

KUK

2008-04-28T20:12:00.003+02:00

Noen ganger treffer få ord innmari godt. Dette bildet er fra Klassekampen, det er mange år gammelt, men fortsatt talende.

På loppemarked

2008-04-27T23:48:00.003+02:00

Det er mange år siden jeg var på loppemarked. Jeg pleide å like det godt; å snoke rundt for å se om jeg kunne finne noen små skatter, rare bøker eller et og annet møbel jeg trengte. På et eller annet tidspunkt sluttet jeg å gå på loppemarked, mulig fordi jeg ikke trengte flere møbler, bokhyllene var fulle, og de små skattene jeg hadde tatt med inn i huset tok mer plass enn jeg ville at de skulle ta.

Men i dag var jeg på loppemarked igjen. Mest fordi jeg er på jakt etter en gammel fuglebok, en sånn med tegnede illustrasjoner, litt blasse, men likevel tydelige. Jeg vet akkurat hvordan den fugleboka ser ut, eller omtrent, da, for jeg har aldri sett en sånn fuglebok i virkeligheten. Jeg er bare nesten helt sikker på at den må finnes i virkeligheten - den burde i alle fall finnes i virkeligheten, og hvis den gjør det, skal jeg finne den.

I alle fall, jeg var på loppemarked. Og jeg lette etter en fuglebok. Jeg fant den ikke - jeg fant andre, nyere fuglebøker, men ingen jeg ville ha. Der jeg gikk rundt bokbordene, følte jeg meg litt som en kikker. Her lå bøkene som om de akkurat var tatt ut av noens bokhylle, og det var de sikkert også. Bøker ingen var interessert i da gamle tante Agathe døde, for eksempel. Den kristne sangboka, og Jalna-serien. Og bøkene til han som var så interessert i russisk historie, han er sikkert også død, det er få som skiller seg av med en sånn samling uten at de må.

Haugen med bøker som egentlig tilhører biblioteket, de kommer kanskje fra en som lever. Det er nok lettere å levere gamle synder til et loppemarked enn å møte en streng bibliotekar med bøyet hode. Og ja, det jobber en streng bibliotekar her jeg bor. Og av en eller annen grunn er hun alltid i skranken når man kommer med forseine innleveringer.

Jeg fant ingen fuglebok. Men jeg fant mange historier jeg kan dikte litt på. Og så fant jeg en bok jeg ikke visste at fantes: Anthony Burgess har skrevet boka "Til sengs", en kombinasjon av bilde og tekst om sengens historie. Den gleder jeg meg til.

Og jeg fant en engel som akkurat ikke passet inn i den boksen der jeg skal sette henne, når hun bare dukker opp.

Langt inne i skogen

2008-04-24T11:12:00.010+02:00

Av og til bør man stoppe opp for å lese et dikt eller to. De fleste av oss leser alt for få dikt, enda så mye godt man finner i poesien. Egentlig er det litt rart - alle har tid til å lese dikt en gang i blant, siden de er korte og greie å komme gjennom.

Jeg leser alt for få dikt. En gang bodde jeg et sted jeg hadde bokhylle på do, da leste jeg mange dikt, jeg hadde en meter lyrikk å velge i flere ganger om dagen.

I dag møtte jeg igjen et dikt jeg ikke har sett på mange år, "Langt inne i skogen" av Arild Nyquist. Og fortsatt får dette diktet meg til å tenke at vi bør oppsøke hverandres skoger av og til, og at fremmedfrykt er en farlig frykt når du tror at jeg er stor og stygg og sterk og vil slå deg, og jeg tror at du er stor og stygg og sterk og vil slå meg.

Og jeg tenker at man trenger ikke å lese lyrikk på do, det går an å gjøre det andre steder også, så nå ligger det en liten stabel lyrikkbøker på et trappetrinn og ser kanskje litt rotete ut. Men jeg vet at de ligger der for at jeg skal ta en liten lesepause på trinn nummer tre.

Langt inne i skogen

Hallo, langt der inne i skogen?
Er du der, langt der inne i skogen?
Er du der, langt der inne i skogen?
Gjemmer du deg, langt, langt der inne i skogen og ikke
vil komme ut?
Kom ut da vel, du skom gjemmer deg langt,
langt inne i skogen og ikke vil komme
ut. Jeg vil så gjerne hilse på deg, og bli
kjent med deg, og snakke med deg - og så kan du
hilse på meg, og snakke med meg, og bli
kjent med meg du også.
Jeg syns det er dumt at du gjemmer deg langt der
inne i skogen og ikke kan se meg, og at jeg står
her ute på veien og ikke kan se deg - for hvis vi
ikke kan se hverandre, og snakke med
hverandre, tenker vi kanskje stygge tanker
om hverandre - du tror at jeg er en tyv, og jeg
tror at du er en tyv, og du tror at jeg er
stor og stygg og sterk og vil slå deg, og jeg tror
at du er stor og stygg og sterk og vil
slå meg, og du tenker at jeg spytter på
deg, og jeg tenker at du spytter på meg - og slik
står vi langt, langt fra hverandre og tenker
dumme
stygge
ting om hverandre. Derfor roper jeg på
deg nå, jeg roper så høyt jeg
bare kan: Kom ut av skogen da!
Kom ut og hils på meg da!
... Vil du ikke sier du?
Tør du ikke sier du?
Vil du at jeg skal komme inn til deg i stedet?
Ja, da kommer jeg da.
Nå kommer jeg ...

- Arild Nyquist

Cormac McCarthy: Et Guds barn

2008-04-17T01:49:00.004+02:00

I bokhylla mi fant jeg en liten perle, en liten bok jeg hadde glemt at jeg hadde. Cormac McCarthy er en forfatter som har fått mye oppmerksomhet for boka "No country for old men", men han har skrevet bøker i 40 år, og blir av mange, blant annet av litteraturkritikeren Harold Bloom, regnet som en av de store amerikanske samtidsforfatterne.

"Et Guds barn" er en liten bok, bare 150 sider. På de 150 sidene møter vi Lester Ballard, hovedpersonen som lever et omstreiferliv utenfor samfunnet etter at gården hans ble solgt på tvangsauksjon. Han er en kikker, som, når han er i kontakt med andre, stort sett kommer i konflikt med dem.

Boka kom ut i 1973, og ble møtt med forargelse fordi den også handler om nekrofili, og visstnok skal boka være basert på en virkelig mordsak i Tenessee. Menneskelig fornedrelse, uhygge, kvalme. En merkelig og ekkel liten bok, som nok ikke egner seg for de som ønsker seg en lykkelig slutt.

Som sagt, jeg synes dette er en perle av en bok, det er et driv både i språk og handling som gjør at jeg etterhvert har tenkt å kaste meg over flere bøker av denne forfatteren. Og så synes jeg at det å skrive en så god roman på bare 150 sider er en litterær prestasjon det står respekt av - verden består av mange unødvendige gjentakelser og lange ord.

Forfatteren gir nesten aldri intervjuer, og hadde sitt aller første (og i følge ham selv også det siste) TV-intervju i 2007, da han lot seg intervjue av Oprah Winfrey. Blant annet sier han: - James Joyce er en god referanse for tegnsetting. Hvis du skriver godt, behøver du ikke tegnsetting, sier den 73 år gamle forfatteren i intervjuet.

Og sånne uttalelser er en gammel norsklærer litt svak for....

Om katteblogging og annen blogging

2008-04-12T13:09:00.003+02:00

Noen ganger er det kjedelig å bo på landet, men på mange måter tror jeg det er bedre enn å bo midt i Bloggeby. OK - folk stikker kanskje ikke like ofte innom deg om du bor på landet, og man kan av og til føle seg isolert og aleine. Likevel, de som kommer, pleier å være vennlige og hyggelige, og selv om de ikke alltid er enig med meg, er de stort sett høflige.

På landet har vi strikketøy, barn og katter - og vi blogger gjerne om alle de nevnte tingene. Det bor nok barn i bloggebyen også, de er bare ikke så synlige, men katter tror jeg ikke det bor i Bloggeby, mulig at det finnes en og annen innekatt, men innekatter er også usynlige, som barn. Og det er nok ikke greit å være verken katt eller katteeier i byen, siden katteblogging er et begrep som av og til uttales med overbærenhet, av og til med forakt.

Jeg skulle ønske det var flere katter i bloggebyen. Katter er gode å klappe på, og personlig tror jeg at man blir snillere av det, hvis man for eksempel klapper på katten sin og tenker seg litt om når man egentlig har lyst til å klage på at naboen bråker eller tar for stor plass på fellesarealene. Man kan jo si fra til naboen likevel, på en litt mer ordentlig måte enn impulsene sa i utgangspunktet, etter at man har klappet litt på katten.

Som sagt, jeg skulle ønske det var flere katter i Bloggeby. Og snille katteeiere som passet godt på, sånn at ingen katter ble overkjørt, verken deres egne eller andres.

Luke Rhinehart: Terningmannen

2008-04-10T02:21:00.002+02:00

Jeg prøver fortsatt å leve opp til nyttårsforsettet mitt om ikke å kjøpe bøker, men å plukke de fra husests bokhylle. OK, i den setninga sa jeg vel at jeg har sprukket, men bare litt, jeg måtte bare ha en bok da jeg skulle ta toget og den eneste boka jeg hadde med meg var "Terningmannen".

Terningmannen handler om psykiateren Luke Rhinehaert som lever et kjedelig og trygt liv med kone, barn og jobb. Han er lei av det kjedelige, forutsigbare livet, og en dag bestemmer han seg for å la terningene bestemme. Og etterhvert gjør han dette fullt og helt, på alle livets områder; hjemme, på jobb, i det sosiale livet.

Diskusjonene i boka om hva som gjør oss til de vi er, er interessante, og selvfølgelig oppstår det mange morsomme og absurde situasjoner i hovedpersonens liv (og i andres) når terningene skal bestemme absolutt alt.

På tross av dette, det som til tider er hysterisk morsomt og de interessante diskusjonene, klarte ikke denne boka å fange meg. Jeg har lest mye krim den siste tida på grunn av dette, og nyttårsforsettet mitt røyk på Narvesen på jernbanestasjonen, rett og slett for å slippe å lese videre i Terningmannen.

Og det er litt vanskelig å forklare hvorfor, for jeg har kost meg og ledd de 420 sidene jeg har lest. Det vil si, fra ca side 350 begynte jeg med sideprosjekter, lettvint, og ikke nødvendigvis så veldig god, krim. Innimellom har jeg lest i Terningmannen, uten å bli grepet på noe vis, jeg opplevde at denne boka var for lang, det var ikke noe nytt lenger, bare variasjoner av det samme.

Så altså - jeg sluttet. Ikke helt av meg selv - jeg lot faktisk terningene bestemme. Jeg tok to terninger og bestemte at dersom jeg slo to like skulle jeg legge boka til side. Jeg slo to seksere. Og sluttet på kapittel 75. Heldigvis.

Til partiet med det misvisende navnet Fremskrittspartiet

2008-03-31T17:50:00.002+02:00

Først av alt: jeg synes det er kjempefint at dere arrangerer klimakonferanser. Og selvfølgelig kan dere invitere akkurat hvem dere vil - det er deres arrangement, dere bestemmer, akkurat som når dere har bursdag - man må ikke invitere alle de andre jentene i klassen, selv om noen sier at det er dumt at noen står utafor og ser. Dere bestemmer over deres bursdag, og deres klimakonferanse.

Dere trenger ikke å være enige med FNs klimapanel, heller. Det er lov å mene akkurat hva man vil, enten det er klokt eller dumt.

Men altså: kan vi ikke for et lite øyeblikk glemme hvem som har skapt klimaendringene, og heller prøve å gjøre ting litt bedre, uavhengig om endringene er skapt av mennesker, Gud, eller av naturen selv. Det spiller på en måte liten rolle når vannet er møkkete, og det blir varmere og varmere.

Og, hvis vi klarer å reversere noe av den skumle utviklinga, og det om en stund viser seg at det er naturen selv som har ansvar for endringene, da kan dere jo heller bare triumfere og si: Hva var det vi sa.

Men før det, mens det fortsatt kanskje er mulig å stoppe noe av det skumle, kanskje vi skal prøve å være med på en menneskeskapt endring, til noe bedre? Og i den kampen er alle invitert, dere også.

I mellomtida synes jeg dere burde høre litt på en gammel låt av Dumdum Boys, like aktuell i dag enn da den kom for 20 år siden: det finnes fortsatt ikke piller mot møkkete vann - dessverre.

40 år siden massakren i My Lai

2008-03-16T19:35:00.005+01:00

I dag er det 40 år siden 504 sivile, barn, kvinner og ubevæpna menn, ble drept av amerikanske soldater i landsbyen My Lai i Vietnam. Det som fant sted her i 1968, endret amerikanernes holdning til krigen, og blir regnet noe som innledet avslutningen på krigen, som var over i 1975.

Man skulle så gjerne ønske at verden var blitt et bedre sted, og at uskyldige ikke ble rammet av vold og overgrep, verken i krig eller fredstid. Det er viktig å huske historien, men det er like viktig å kikke rundt seg og se på den uretten som begås mot folk rundt om i verden i dag, og det er viktig å ta inn over seg at om vi definerer andre som motstandere og fiender, er de likevel virkelige mennesker med ekte blod.

Suburban Kids With Biblical Names

2008-03-13T00:21:00.002+01:00

En gang sa en av ungene til meg: "Mamma, du hører bare på gamle menn som synger stygt". Nå er ikke jeg umiddelbart enig i det, men et snev av sannhet kan det nok ha vært i det - det kan ha vært midt i en langvarig Lou Reed periode, for eksempel. Men selv om man liker gamle menn som synger stygt, betyr ikke det at man må forkaste alt som er nytt.

OK - det var navnet som fikk meg til å høre på disse unge mennene fra Sverige. Når et band kaller seg noe sånt, må jeg bare ha dem i samlinga mi. Jeg har lurt på hva som fikk dem til å velge nettopp det navnet - og svaret fant jeg på Wikipedia, de har oppkalt seg selv etter en tekstlinje fra "People" av "Silver Jews".

Jeg har ting jeg er mer glad i i platesamlinga mi, men likevel: jeg synes dette er morsomt og sjarmerende, og det får meg til å smile litt, og til å gå litt fortere og gladere når jeg har det på mp3-spilleren og går tur - og det er jo noe, bare det.

Her er så underlig - Pindia på revy

2008-03-03T23:37:00.005+01:00

Jeg har aldri i mitt liv hatt noe ønske om å gå på revy. Joda, jeg kan godt se den lokale russerevyen, både fordi jeg kjenner noen, og fordi jeg synes det er viktig å støtte opp om det lokale kulturlivet. Men ikke engang når det gjelder lokale revyer er jeg en trofast publikummer - jeg har vært på mange flere rockekonserter enn på forestillinger der det er meninga at man skal le når noen sier promp.

Men altså - nå har jeg vært på revy (Blunck/Schøyen: "Sammen igjen") , for aller første, og mest sannsynlig aller siste, gang. Jeg var med i egenskap av å være kone - en gutteklubb mannen min er medlem i hadde hotellopphold, revy og middag på programmet i helgen.

Jeg lærte mye. Jeg lærte at jeg virkelig ikke forstår revysjangeren - mye av tida brukte jeg på å se på andre publikummere og lure på hva som egentlig var så morsomt. Jeg ler til vanlig ganske mye, men jeg synes at mye av greia går ut på å le av fordommer - en stygg dame som sliter med å skaffe seg en mann, for eksempel, eller at noen sier promp. Jeg klarer bare ikke å synes at det er så veldig morsomt.

Selvfølgelig lo jeg også noen ganger. Jeg syntes blant annet at telefonbegravelsen var veldig morsom, og innslaget "Grace Kelly" var fint både tekstmessig og musikalsk. En annen gang var det bare meg i hele salen som lo, og så lo jeg når skuespillerne mista tråden i det de skulle si, og tydelig måtte improvisere.

Og så var det faktisk veldig morsomt å se på alle menneskene rundt meg, og lure på hva det var jeg ikke forsto - hvilke koder de kan som jeg ikke har anelse om hvordan man lærer seg.

Og menneskene som var rundt meg var glade og høylydte, og det så ut som om de fleste hadde det både morsomt og hyggelig.

En og annen så nok ut til å komme fra samme planet som meg - den planeten der noen heller står på scenen og spiller høy musikk.

Et øyeblikk var jeg fristet til å hviske: "Her er så underlig" til en dame som satt like bake meg. Jeg gjorde det ikke, så jeg lurer fortsatt på om hun ville hvisket tilbake: "Vi har visst havnet på feil klode".

Gratis sæd

2008-02-28T00:39:00.004+01:00

"Sverre" deler ut sæd gratis til kvinner fra toaletter på puber rundt Oslo S, leser jeg i Aftenposten.

Jeg har ingen problemer med at homofile får barn, og det er fint at det finnes gode hjelpere der ute i verden - og det er fint at ikke alle skal tjene penger på kroppsvæskene sine.

Men - har ikke mødrene våre lært oss at vi ikke skal ta i mot ting fra fremmede menn, selv om de sier at de er snille? Eller, særlig ikke om de sier at de er snille, og i hvert fall ikke på Oslo S....

Det er dejlig at være norsk i Danmark

2008-02-21T21:12:00.002+01:00

København brenner, og det er mye som tyder på at det ikke er like deilig å være førstegenerasjonsdanske med innvandrerbakgrunn...

Two Gallants

2008-02-21T00:41:00.002+01:00

Two Gallants kom i fjor ut med et album med samme navn. Det er deres tredje album - jeg hørte litt av det da det kom, og løp i platebutikken og kjøpte det - og ga det bort i julegave til en jeg trodde ville like det.

Og det tror jeg fortsatt. Det er bare det at her i huset gir vi hverandre så mye musikk, at det hender at ting må vente lenge. Det betyr at han som fikk gaven ikke har hørt plata enda, men heldige meg som bor i samme hus har hørt mye på den. Og jeg liker den bedre og bedre.

Jeg vet ikke helt hva det er med denne San Fransisco duoen som appellerer til meg - to unge menn som spiller trommer og gitar, noen har kalt det bluesinspirert folk-punk, jeg er ikke så opptatt av å sjangerplassering, men det er passe lurvete for meg. Tekstene er passe melankolske. Albumet er vakkert å se på, og å ta på - papiret som er brukt for å lage omslaget er fint. Bandnavnet stammer fra ei novelle av James Joyce.

Jo, her er det flere faktorer som gjør at jeg tror at dette kan være begynnelsen på et vakkert vennskap...

Kongen på fyllinga

2008-02-02T01:48:00.000+01:00

Den har stått i hylla mi i flere år, romanen "Kongen på fyllinga". Jeg har sett på den mange ganger, tatt den fram, og satt den tilbake igjen. Og tenkt at den sparer jeg, den passer ikke nå.

Eneste grunn til at jeg tok den fram nå, var at den stod rett foran meg og minnet meg om nyttårsforsettet om å lese fra bokhylla mi. Og da jeg stod med den i handa, huska jeg hva det var som gjorde at jeg kjøpte den i sin tid, nemlig Cathrine Krøgers anmeldelse i Dagbladet.

Og hennes anmeldelse er det som gjør at jeg ikke skal si noe om boka nå - hun sier det så bra - min oppfordring er å lese anmeldelsen, og å lese boka.

Forresten, i tillegg til tittelen "Kongen på fyllinga", har boka følgende undertittel: "Tiden er inne til å slakte gjøkalven og væpne de rettferdige". På engelsk heter boka "Lord of the Barnyard - Killing the fatted Calf and Arming the Aware in the Corn Belt".

Jeg er svak for sånne titler, og enda en gang viste det seg å være med rette.

Kall som granit

2008-01-26T21:07:00.000+01:00

Av ene eller annen grunn kjøper jeg ofte krim på svensk. En ting er at jeg leser svenske forfattere på svensk, men Stuart MacBride er vitterlig ikke svensk... Mulig det handler om at jeg ofte ser krimforfattere jeg ikke kjenner fra før når jeg er innom svenske bokhandlere, jeg vet ikke, og strengt tatt spiller det ingen rolle heller....

"Kall som granit" foregår i Aberdeen. Hovedpersonen, Logan McRae, (som forøvrig minner meg litt om Rankins John Rebus) jager en barnemorder, en pervers seriemorder. Boka er spennende, som en kriminalroman jo skal være, og de ubehagelige miljøene som beskrives, virker realistiske på meg.

Og for meg gjorde det å treffe på den kommunalt ansatte karakteren "Overkörd" - mannen som samler opp overkjørte dyr fra veien, og oppbevarer dem hjemme hos seg selv, det verdt å lese boka.

Men for de av oss som kjenner Rankin fra før, når ikke denne boka helt opp likevel - det blir for mye kopiering fra MacBrides side. Det er bare det at noen ganger gjør ikke det så mye - hvis man ikke er på jakt etter de helt store litterære opplevelsene, men vil ha en spennende leseropplevelse og få tida til å gå, er dette ei god bok likevel.

Jeg utforsker min egen bokhylle...

2008-01-21T01:53:00.000+01:00

Jeg leste tidligere i år om Knut Nærums nyttårsforsett i Dagbladet - nemlig det å ikke kjøpe bøker. Jeg pleier ikke å ha nyttårsforsetter, jeg pleide det før, for mange år siden, men erfaring har lært meg at jeg ikke passer til å gjøre noe bare fordi det er et nytt år. Som for eksempel det å slutte å røyke - jeg prøvde flere ganger å slutte 1. januar, uten hell. Jeg har vel aldri hatt så lyst på røyk som ved de anledningene, og gikk hver eneste gang på en kjempesprekk. Da jeg sluttet å røyke på alvor, valgte jeg å ikke markere datoen en gang, det var i februar en gang, og hadde jeg visst hvor lett det var å slutte, hadde jeg gjort det 20 år tidligere...

Men altså - bøker.... Jeg har nemlig et nyttårsforsett i år: jeg skal ikke kjøpe bøker, derfor var det litt morsomt å se at andre har akkurat den samme målsettingen. Jeg har ikke tenkt å låne så mange bøker heller - hylla mi er full av tidligere bokkjøp som av en eller annen grunn ikke har blitt lest. Noen er helt klart impulskjøp som nok trenger en annen leser enn meg, men det aner meg at det er perler der, som bare venter på at jeg skal finne dem.

En av perlene er "Waterland" av Graham Swift. Jeg skjønner hva som gjorde at jeg kjøpte den boka for mange år siden. På baksida står det: "Waterland er en krønike om to familier, hvis historie snor seg gjennom et overveldende stoff. Det er en roman om vann og luft, om elver og kanaler og sumpmark, om øl og ål, om grenseløs ensomhet og utholdende begjær. En sterk og overdådig roman der Historien og historiefortellingen står sentralt".

Jeg-personen i boka er historielærer, vokst opp i en slusevokterfamilie. Vi møter familien hans, forfedrene hans, elevene hans. Her er det mange historier, og de viser seg å henge sammen. Det er en sammenheng både med liket de finner i slusa i 1943, når jeg personen er 16-år, og det at han blir tvunget til å trekke seg fra undervisningsjobben sin 40 år senere, etter at kona hans har stjålet en baby.

På samme tid er dette en kjærlighetshistorie, fortelling om et mord, en fortelling om ulike generasjoner og en slektshistorie.

Swift skriver godt. Her beskriver han slusevokterens reaksjon når de finner liket av en ung gutt: "Han sto med ansiktet mot oss på slepeveien. Og så snudde han seg med fullt overlegg for å se den andre veien et par sekunder. Jeg vet hva han gjorde. Han håpet på at alt dette ikke hendte. Han håpet at det ikke var sant at et dødt menneske en strålende vakker sommermorgen var kommet flytende mot sluseporten hans. Han håpet at det ville forsvinne hvis han vendte ryggen til det, tellet til ti; hvisket en skjult bønn. Men det gjorde ikke det".

Og ingenting forsvinner i denne fortellingen - vi ser hvordan handlinger i tidligere tider er med på å prege generasjoner framover. "Waterland", med denne historielæreren som etterhvert går over til å fortelle elevene sin egen historie, var et godt funn i min bokhylle. Og rent bortsett fra at jeg har lyst til å kjøpe flere av Swifts bøker, tror jeg at jeg har et nyttårsforsett som kan gi meg flere gleder i løpet av året....

We named our children after towns...

2008-01-14T19:27:00.000+01:00

... that we've never been to.... Nei, ingen av mine unger er oppkalt etter byer, som i teksten til "Black Cadillacs" av Modest Mouse.

Riktignok lever min eldste datter i den villfarelsen at hun er oppkalt etter et land, noe som ikke stemmer. Det finnes riktignok en delrepublikk i Russland som heter det samme som henne, ikke at den er så veldig kjent, men den finnes. Den har et eget gult og blått flagg, eget språk, egen nasjonalsang, en nasjonalsang med den noe spesielle tittelen "The Taiga is Full of Cedar Nuts". Denne lille republikken befinner seg i Sør-Sibir, og innbyggerne snakker russisk og tuvinsk. Og så er de kjent for strupesangen sin.

Herregud - jeg kaller da ikke opp ungen min etter et land der de bedriver strupesang, og som ellers er kjent for sine vakre frimerker fra den korte perioden republikken var uavhengig.

Jo, forresten kan dette området også påberope seg en høyere syfilisrate enn vanlig, som visstnok er et resultat av at man har trodd/tror at kvinner er mer fruktbare om de har mange seksualpartnere før ekteskapet... Og ingen mamma med hjerte i kroppen kaller ungen sin opp etter et syfilisområde. Så nei, republikken Tuva er hun ikke oppkalt etter.

Heller ikke etter øynasjonen Tuvalu som ligger i stillehavet, staten som har nest færrest innbyggere, bare slått av Vatikanstaten. Dessverre har Tuvalu en heller dyster framtid foran seg - på grunn av stigende havnivå ser det ut til at befolkningen vil måtte evakuere om ikke alt for mange år.

Tuvaluesisk er det offisielle språket, og det er jo et vakkert navn på et språk. Hovedstaden heter Funafuti, og det er jo også et ganske fint ord.

Men nei, jeg har ikke kalt ungen min opp verken etter by, land eller øy. Men da hun ble født, sånn ca midt på 1980-tallet, var den en journalist i Klassekampen som het Tuva. Der fant vi navnet. Og det er helt sant, men det er jo ikke like eksotisk, da. Eller kanskje det faktisk er mer eksotisk å ha navnet sitt fra enn journalist i Klassekampen enn fra en stillehavsøy eller en republikk i Sibir....

I mørket. Om natta. Jeg leser Murakami.

2008-01-11T01:18:00.000+01:00

Jeg er veldig glad i bøkene til Haruki Murakami. Jeg er glad i de parallelle historiene, de små hendelsene som griper inn i hverandre, det som skjer når mennesker møtes, eller ikke møtes, hvordan alle ting henger sammen med noe annet. Jeg liker at Murakami henviser til musikk i flere boktitler, som i den jeg akkurat har lest, "After Dark", som henter tittelen sin fra en jazzlåt.

Jeg liker at handlingen er konsentrert om en natt, med mange fortellinger, mennesker og møter. At romanen er på under 200 sider, gjør ikke noe det heller - alt trenger ikke å være så innmari stort, og dette er natta i konsentrert form. Jeg tenker at denne boka passer til musikk og bilder som beveger seg, og jeg føler meg som en tilskuer som følger andres historier på avstand, gjennom bildene og stemningene som blir skapt av forfatteren. Og for meg, som liker å glo på folk på kafé, og som med bare litt blygsel kikker inn vinduene til folk, fungerer det bra med filmmanusspråket.

Likevel er det noe som mangler her. Det er mulig at det er noe med språket og oversettelsen som ikke blir "murakamisk" nok for meg, og det kan hende jeg ikke klarer å yte boka rettferdighet fordi jeg liker flere av hans andre romaner så innmari godt (spesielt vil jeg anbefale "Trekkoppfuglen"). Altså - jeg synes ikke dette er en dårlig bok - absolutt ikke, men mer middelmådig enn jeg forventer av forfatteren.

"I speilet på toalettet inspiserrer Shirakawa ansiktet. Uten å fortrekke en ansiktsmuskel blir han stående en god stund og stirre strengt på seg selv, mens harn støtter hendene på vasken. Han holder pusten, avholder seg til og med fra å blunke. Han synes å bare på en forventning om at noe helt annet skal komme til syne. Det er som om han har satt seg fore å gjøre alle sine sanseinntrykk objektive, å nivellere bevisstheten, fryse all logikk og for et kort øyeblikk få tiden til å stå stille. Å få sin egen ekstistens til i størst mulig grad å smelte sammen med omgivelsene. Å framstå som et nøytralt stilleben. (-----------)

Etter at Shirakawa har forlatt toalettet , dveler blikket vårt der ute en stund til. Kameraet, blikket vårt, er fortsatt rettet mot det mørke speilet der Shirakawas speilbilde ennå er synlig. Der innefra stirrer Shirakawa - eller rettere sagt speilbildet hans - ut på oss. Uten å røre seg eller fortrekke en mine står han og stirrer rett framfor seg. Etter en kort stund slapper han liksom resignert av i kroppen, sukker tungt og ruller på hodet. Han legger hendene mot ansiktett og stryker seg flere ganger over kinnene. Det er som om han vil forsikre seg om at det fortsatt er av kjøtt og blod." Side 113/114.

Mat, mat, mat - over hele linja....

2008-01-07T00:33:00.000+01:00

Noe av det som gjør det deilig at juleferien tar slutt, er at alle matgreiene som følger med også tar slutt. Joda, jeg liker julemat, det blir bare så innmari mye av det, hele tida.

Det å handle inn til jul er ofte voldsomt - man fyller opp fryseboks og kjøleskap med gode ting, men det kan bli for mye av det gode - i alle fall blir jeg matlei etterhvert. Det er hyggelig å ha god tid til både å lage mat og til å spise den, men når både frokost, lunch og middag blir langvarig og tidkrevende kommer man til et punkt der man lengter etter noe kjapt og enkelt - pasta med løk og olivenolje, eller tomatsuppe - helst noe uten kjøtt.

Denne jula begynte jeg etterhvert å fotografere maten - ned i grytene, nede i søpla, på komposten. Jeg stoppa der - det ble ikke fotografert i do. Og jeg fikk etterhvert en del fine bilder - av eggeskall, kalkunskrog, gamle mandariner. Og kjøtt i flere varianter. Dette er bildet av noe som skal bli en kyllinggryte, selv om det mer ser ut som om kannibalene skal kose seg med det som kan minne om en tå.

Og gryta var god den, selv om det akkurat nå er litt ekkelt å tenke på at jeg har spist det som er på dette bildet. Gjestene spiste også med god appetitt - det som her i huset heretter bare heter "tågryte"....

Starten på et leseår

2008-01-03T15:47:00.000+01:00

Den første boka jeg har lest i år er Karin Alvtegens kriminalroman "Skuld". Boka ble først utgitt i 1998, og er Alvtegens debutroman. Egentlig hadde jeg planer om å starte året med å lese noe av den dårlige samvittigheten som står i bokhyllene mine, men siden jeg tilbrakte nyttårshelga i Sverige, og hadde glemt boka mi, ble det altså "Skuld" - rett og slett fordi den fantes i matbutikken der jeg handlet.

Dette er en enkel kriminalroman, og jeg blir ikke veldig engasjert av verken hovedpersonen Peter Brolin eller historien som fortelles. Men det er noe her likevel, språket flyter godt, og enkelte ganger er beskrivelsen av hovedpersonen som sliter med panikkangst og lavt selvbilde veldig bra. Og så synes jeg det er befriende deilig med en kriminalroman uten en politihelt - det er for mange politihelter i verden etter min mening.

Bok nummer to og tre i år blir nok også Alvtegen, siden jeg rasket med meg både "Saknad" og "Skam" fra ICA. Og siden jeg kjøpte dem på fjorårets siste dag, ødelegger de ikke mitt ønske om å kjøpe færre bøker, og lese flere av de som allerede finnes i bokhylla mi, i 2008...

Om egg og andre knuste ting...

2007-12-27T22:49:00.000+01:00

Noen ganger må man knuse egg, for eksempel når man skal lage omelett. Eller karamellpudding. Jeg har laget karamellpudding, og knust tolv egg. Alle likte karamellpuddingen. Krangelen som kom etterpå likte vi ikke fullt så godt. Noen gikk i sinne, og det kjennes ut som om det var mer enn tolv egg som knuste da.

Tom Waits synger julen inn

2007-12-21T08:58:00.000+01:00

Stort sett plages jeg av julemusikk, synes det er slitsomt å høre "Jingle Bells" enten jeg er i klesbutikk eller matbutikk. Jeg synes det er slitsomt å høre "Jingle Bells" alle steder. Men av og til møter man på en sang med jul i seg som er verdt å høre på. De sangene blir selvfølgelig aldri spilt i butikker - det er sangene som heller får deg til å kjøpe mindre enn mer.
En sånn sang er "Christmas Card From A Hooker In Minneapolis" med Tom Waits. Få kan skrive tekster om virkelige mennesker i den virkelige verdenen som han - det er trist, det er sårt, uten at det et eneste sekund blir nedlatende og fordømmende. Denne versjonen av "Christmas Card...." starter og slutter med "Silent Night", og er vel verdt å bruke fem minutter på i disse førjulstider. Teksten kan du forøvrig finne her.

Verden er hvit og vakker

2007-12-20T00:24:00.000+01:00

Jeg er ikke så veldig glad i vinter. Vinteren er en årstid jeg helst vil se på inne fra huset mitt. Jeg liker ikke å fryse, jeg liker ikke at det er glatt når jeg er ute og går, jeg liker ikke å flytte rundt på snøen. Men plutselig ble verden hvit og vakker uten at jeg må flytte på snøen. Det var så vakkert der ute i dag at jeg, som strengt tatt ikke trengte å gå ut, måtte ta med kameraet ut. Hele min lille verden er hvit.

Vanligvis tenker jeg at lufta er gjennomsiktig, om jeg ikke ser ned på en stor by og ser at lufta ligger der som et grått teppe. I dag var ikke lufta verken grå eller gjennomsiktig - den var hvit. Og når jeg pustet, kom det hvit røyk ut av meg - hele tiden mens jeg var ute kunne jeg både føle og se at jeg var levende. Og det tenker jeg er lurt av å til - å se at vi lever.

Jul på lavt nivå....

2007-12-17T00:15:00.001+01:00

Jeg har verken vaska gølvet eller børi ved. Jeg har ikke satt opp fuggelband, heller, men det har jeg planer om å gjøre i morgen. Inne hos meg er det ikke en eneste juleduk, nisse, eller annet som kan minne om jul. Jo, det henger en dompap i filt i et vindu, men det er en helårsdompap sønnen i huset sydde for flere år siden.
Jeg har planer om å lage jul. Jeg har kjøpt! pepperkakedeig, julesåpa ligger ved vasken, og det gaveinnkjøpene begynner å nærme seg ferdig. Det er bare total mangel på juleutseende i huset mitt. Jeg tenker at jeg skal dra fram noen nisser og andre julegreier, og rydde litt ekstra. I alle fall rydde litt. Og vaske. Hvor mye må man egentlig vaske til jul? Eller, hvor lite kan man vaske og fortsatt være med i juleklubben? Inntrykket er at det finnes mennesker der ute i verden som gjør så mye juleforberedelser at de er helt utslitte når jula kommer. Jeg er sliten nok uten alle forberedelsene, og tenker at jeg orker ikke å bli kjeftesliten eller sovesliten - jeg vil ha så mye overskudd igjen at jeg klarer å nyte ferien som snart kommer, uten at jeg besvimer av trøtthet etter ribba.
Og jeg tenker at jul på lavt nivå fungerte i fjor, og jeg tror det kommer til å fungere i år igjen. Litt godteri, lange frokoster, en og annen pysjamasdag, og litt, bare litt, julepynt, og vi blir fornøyde her i huset. Og gevinsten med jul på lavt nivå, er at når alle rydder nisser inn i skap og skuffer i begynnelsen av januar, kan vi ta det helt med ro - det tar ikke mer enn en halv time å rydde bort vår lille jul...

Valg 2007: pest eller kolera

2007-09-03T00:02:00.000+02:00

Vanligvis er Pindia en dame som er mer enn gjennomsnittlig interessert i politikk, og som mener at man har et ansvar for å følge med på det som skjer, og at det å stemme ved valg både er en viktig rettighet og en borgerplikt. I år er Pindia drittlei, og vet knapt hva som er valgets hovesaker. Hun skynder seg å skifte kanal om hun ser mer enn en politiker av gangen i TV-ruta, hun orker ikke å lese avisenes valgstoff, hun har rett og slett fått en eller annen form for valgallergi.
Hvorfor det er sånn? Ikke godt å vite. Etter mange år som velger er det vanskelig å tro på politikere, etter valget fortsetter det meste som før. Pindia er mer opptatt av å se hvordan politikerne har stemt i kommunestyret de siste fire åra, enn å høre alle løftene om gull og grønne skoger, kanskje særlig er hun lei av løftene om grønne skoger, når hun samtidig ser at det stadig bli mindre av dem. I lokalmiljøet er ikke forskjellen på politikerne i praksis så veldig stor, og Pindia føler at det hun kan velge mellom, er pest eller kolera. Strengt tatt har ikke Pindia lyst på noen av delene....
Pindia er lei av valg. Lei av politikere. Og lei seg for at hun ikke klarer å engasjere seg mer. Pindia pleide å synes at politikk var viktig, og hun pleide å bruke mye av tida si på å jobbe med politikk. Pindia tenker at hun kanskje skal engasjere seg litt igjen, lokalt, etter dette valget, en stund etter. Kanskje.
Men foreløpig irriterer Pindia seg over valgkampen. Og hun er ikke helt sikker på hvilket parti som skal få hennes stemme. Kanskje et parti som verken deler ut tyggegummi, drops, capser eller roser. Som ikke maser når man går forbi på gata. Som ikke skriver meningsløse leserinnlegg om ting som bare er viktige i valgår. Som ikke utsetter seg for senebetennelse fordi de klapper på hodene til små barn og gamle damer. Og som ikke fyller Pindias postkasse med papiravfall. Hvis det partiet finnes, da....

Finnes Pindia i virkeligheten?

2007-08-29T02:17:00.000+02:00

"Svaret er selvfølgelig nei. Pindia Pampistiko Pampibanon finnes ikke i virkeligheten. Navnet er hentet fra André Bjerckes dikt "Bedrøvet fugl", som handler om Pindia PP, som er trist fordi den ikke finnes, og aldri har vært i India eller Libanon. Siste verset i diktet er sånn:
"Men hvorfor nettopp Libanon?
Og hvorfor nettopp India?
Og kan vi ikke si, da mon,
at vi har laget Pindia- Pampistiko-Pampibanon?
Så får den sove godt i kveld
fordi den fins allikevel!"

Og det er nettopp det vi gjør nå - jeg skaper Pindia, sånn at hun finnes. Her. Men egentlig, i den virkelige verden finnes hun ikke. Akkurat som alle andre som lager seg en nettidentitet: vi finnes ikke i virkeligheten - hvem som helst kan ha laget oss, hvem som helst kan tolke oss. Ville hun vært mer virkelig om hun het Else Hansen, og det var hennes roterom vi fikk et innblikk i? Og i så fall, hvorfor? Og hva hvis Else Hansen hadde lagt ut bilder av et hus, en mann, en katt og noen barn - ville vi da tenkt at vi kjente henne bedre? Og om den vi utviklet et nettvennskap med viste seg å hete Espen, ikke Else, ville da alle tanker og ideer vi hadde utvekslet også vært "falske"? Sånne ting lurer Pindia på noen ganger. Andre ganger er hun opptatt av musikk, bøker, kunst. Hun kan bli indignert over ting hun leser i avisa. Eller likegyldig. Hvis hun da i det hele tatt finnes i virkeligheten...."

Dette innlegget over skrev jeg, forfatteren av Pindias roterom, 14. juni, den dagen min Pindia oppstod. Og fortsatt finnes ikke Pindia. Pindia er en rolle, riktignok med mine meninger og min stemme, men likevel, hun er ikke noe helt menneske, jeg velger hvilken Pindia som skal finnes på nettet.
Pindia er en klok dame, synes jeg. Men hun finnes ikke i virkeligheten. Akkurat som jeg, hun som skriver, ikke finnes helt i virkeligheten på den andre bloggen min, der jeg opererer med fullt navn. For der kan jeg bli lest av ungene mine, mannen min, vennene mine, arbeidskameratene mine, mora mi.... Hvordan kan man være helt ekte under sånne betingelser? Mulig at noen lykkes med det, jeg gjør det ikke. Og jeg tenker at kanskje kjæresten min, ungene mine og sjefen min ikke trenger å kjenne de samme siden av meg.
Og om jeg en dag får lyst til å bli mann i cyberspace, kommer jeg til å utføre kjønnskifte på flekken, helt uten operative inngrep. Og kanskje kommentarene mine kommer til å være like kloke, eller dumme, om jeg heter Pindia eller Pindus. Og kanskje det er greit at vi lurer hverandre litt, her vi sitter ved tastaturene våre. Og det er kan hende lurt av og til, å huske at vi egentlig ikke finnes i virkeligheten, og at vår sjølskapte virkelighet er gode råd slettes ikke dyre, og at gode råd er gode råd, okke som.
Og kanskje virkeligheten er oppskrytt - det kan jo være at kriveligheten er mye kriveligere, da...

Pindia og monsterbarnet

2007-08-21T00:51:00.000+02:00

Å være noens mamma betyr at man skal elske noen høyt og betingelsesløst. Pindia leser ofte innlegg skrevet av mødre som ser ut til å få dette til hele tida - de skriver om de fantastiske barna, som er flinke og morsomme og snille. Og Pindia kjenner at hun blir litt misunnelig på alle disse mødrene som finnes der ute i verden, og hun tenker at det kanskje er fordi hun ikke finnes helt i virkeligheten at hun er mammaen til et monsterbarn. OK - hun er mammaen til noen andre barn også, noen hun kan si at er flinke, snille, morsomme og så videre og så videre. Men så er det det lille monsteret. Ikke at det lille monsteret er så lite lenger, hun er absolutt tenåring. Femten. En gang i tida, for noe som føles som hundre år siden, minst, var den minste Pindia-ungen liten, blid og søt. OK, hun var viljesterk og sta, men hun var i det minste hyggelig. Nå er hun ikke til å kjenne igjen. Hun bruker enhver anledning til å gå i konflikt med Pindia, og Pindia, som har hatt tre tenåringer i huset tidligere, føler seg som en misforstått og uelsket mor, en som aldri gjør en god nok jobb, og som det er flaut å kjenne.
Ja, Pindia vet at det er normalt med tenåringsopprør, og at tenåringer tramper i trappene og kommer for seint hjem. Pindia var i sin tid dronningen i tenåringsland, og ga mora si mange slitsomme stunder, men ikke sånn. Hun tok seg i alle fall en pause fra monsterlivet av og til.... I tillegg har Pindia alt fram tenåringer før, og hun har pleid å jobbe med dem, sånn ca. 30 i slengen....
Dette kjennes annerledes ut. Dette kjennes ut som om to mennesker som burde vært på hver sin planet er tvunget til å bo i samme hus. Og det er jo ikke alltid sånn at man passer sammen, selv om man har de samme genene. Pindia tenker at dette barnet, det minste, kommer til å være en fremmed om noen år, en hun har kontakt med fordi de er i familie og har en felles historie, ikke fordi de liker hverandre. Og de prøver, både Pindia og Pindia-ungen prøver å ha det hyggelig, men de får det ikke helt til. Og de elsker hverandre. Det er bare det at de ikke liker hverandre noe særlig godt. Og ingen av dem forstår det minste av den andre....

... fordi hun slettes ikke finnes ....

2007-08-14T18:43:00.000+02:00

Tredjepersons-Pindia finnes ikke i virkeligheten. Hun har ikke et eget jeg. Ingenting man leser hos Pindia trenger å være sant. Det blir ikke sannere, mer ekte, mindre flaut, mer spennende eller mer ekte om Pindia kaller seg Trine Hansen, og skriver jeg i stedet for hun. Hun kan fortsatt være Jens Larsen, som leker at han er Trine, eller kanskje han leker at han er katta til Halvorsen. Og katta til Halvorsen mener kanskje mange rare og viktige ting, selv om den ikke finnes i virkeligheten.
Pindia påberoper seg retten til å ljuge i tredjeperson, eller første om hun vil. Men ikke andre, så god er hun nok ikke i språk at hun klarer det. Det kan noen andre ta seg av. Ikke synes Pindia at ting trenger å ha så mye innhold bestandig heller, når hun havner i en blogg hun synes er kjedelig, går hun videre. Akkurat som hun gjør på biblioteket - de fleste bøkene går hun forbi. Hun har funnet mange gode bøker på biblioteket, men hun har nok gått forbi mange perler også, ofte fordi de er skrevet i førsteperson, Pindia synes det er vanskelig å lese bøker skrevet i førsteperson. Det betyr ikke at det er dårlige bøker, bare at Pindia, som kanskje har litt tungt for det, ikke tar utfordringen.
Pindia finnes ikke i virkeligheten. Hun har ikke noe eget jeg. Og det kommer hun mest sannsynlig aldri til å få. Akkurat nå er Pindia en dame midt i førtiåra, men det trenger hun ikke å være, hun kan trylle seg om til en stor sur mann, hun kan bli til Halvorsens katt, eller hun kan være en svært bedrøvet fugl. Hun kan skrive i førsteperson, andreperson eller tredjeperson. Hvis hun vil.

Sint, sliten og sulten...

2007-08-09T18:47:00.000+02:00

I dag er dagen Pindia uten problem kunne blitt ansatt som generalsekretær i Premenstruelle Hurpers Landsforbund, PHL. Hun veksler mellom å snakke høyt og lenge til å bli helt stille. Folk som vanligvis er snille og hyggelige, er dumme, dumme. Det kommer lyder ut av folk som spiser, og lyder vil ikke Pindia vite noe av i dag. Så sant de da ikke kommer ut av henne selv, som mange ord, høyt og lenge....
Verden er et trist sted, alt er urettferdig, og det lukter vondt her. Og det er for varmt. Og for trist. Og hvor har det blitt av alle de gode sakene som pleier å være i skapene? Noen har stjålet dem fra Pindia, og alle burde jo vite at sånt gjør man ikke, og er Pindia gift med en tyv, eller har hun oppdratt en?
Pindia har lyst til å gråte når hun finner den tomme sjokoladeesken, og hvorfor er det ingen som vasker sokker i Pindia-huset? Og søpla, går den ut med seg selv, liksom? Har vi dressert søppel her i huset? He? He?
I dag er dagen Pindia godt kan følge etter noen lenge, bare for å si hva hun mener om saker og ting. Og fortelle dem hva de burde mene.
I dag er dagen da Pindiamannen ber Pindia holde seg unna når håndverkeren som skal legge inn et anbud kommer en og en halv time forseint. Ingen kommer for seint til Pindia en dag som dette uten å få høre det høyt å lenge.
I dag er dagen da Pindia roper etter hundeeieren at han glemte noe, når han bare går videre uten å plukke opp hundebæsjen. Nei, hun kaster ikke bæsjen etter ham, hun bare roper, høyt og lenge.
Og verden er så trist, så trist. I dag er dagen da Pindia ikke kan se på nyheter, fordi det garantert er noe å gråte av der, og det tar så lang tid å være trist i dag. Trist, sint, sliten og sulten. I dag.

Ut av min PC, Flylady!

2007-08-08T16:04:00.001+02:00

Pindia er en rotekopp. Virkelig en rotekopp. Ting samler seg opp i hauger, de ligger under andre ting, og det er i det hele tatt for mange ting i Pindias hus. I over førti år har Pindia prøvd å lære seg å rydde, for som sagt, det er ikke bare litt rot i Pindias hus. Etterhvert har Pindia tenkt at det må være genetisk, at hun rett og slett mangler ryddegenet. Hun har forsøkt mange ulike måter å nærme seg rotet på, og det er lett å begynne, det er bare det å bli kvitt alt rotet som er så innmari vanskelig, Pindia inbiller seg at det likner litt på slanking: høy motivasjon i starten, så unnasluntring, og til slutt er det verre enn før. Pindia synes det var lettere å slutte å røyke, selv etter å ha røkt 25 om dagen i 25 år enn det er å begynne å rydde.

I rein desperasjon meldte Pindia seg på en ryddegruppe på nettet, Flylady, som veldig pedagogisk sa at det er aldi for seint, og man skal bare gjøre litt av gangen, så man ikke gir opp; babysteps, babysteps. Idéen er god - huset deles opp i soner, og man gjør bare litt hver dag. Selvfølgelig etter at man er ferdig med declutter-fasen, man må få bort alle unødvendige saker som skaper rot. Ja, Pindia kan også rydde i teorien, det er når det kommer til praksis det svikter. Veldig fort blir det sånn at Pindia bare flytter rotet fra et sted til et annet, og skaper nye problemer.

Men OK - Pindia bestemte seg for å prøve Flylady-metoden, og hun har virkelig prøvd. Hun har tatt oppvasken og rydda og vasket oppvaskkummen hver kveld. Hun legger fram tøy hver kveld - og hun ser noen små forbedringer. Men likevel, nå er det nok. Flylady skal aldri mer få slippe inn i Pindias innboks. Hver eneste dag påminnelser om å gjøre ditt, og om å gjøre datt. Har du tatt klesvasken? Finn fram bibliotekbøker. Go shine your sink... Det er som å ha mora si inne i pc'en, og nå orker Pindia ikke det j*vla maset lenger - hun er lei av mas, mas, mas, over hele linja. Så får det heller være rotete hos Pindia, da. Og det at det er viktig å ta babysteps, vet Pindia helt av seg selv.

Kjekt å ha: hakkebøfformer

2007-08-07T23:47:00.000+02:00

Av og til finner man ting som man aldri hadde trodd at fantes i virkeligheten, den gangen jeg ikke bodde så veldig landlig og hadde flere TV-kanaler, så jeg ofte sånne ting på TV-shop. Ellers har tingene som nesten ikke finnes i virkeligheten en tendens til å dukke opp på gavebord eller under juletreet, og de er ofte av en sånn karakter at man ikke tør å bytte dem - enten fordi giveren garantert vil bli fornærmet, eller fordi bare det å vise seg utenfor huset med tingen bare vil være for flaut. Det står nok mange kjekt-å-ha ting rundt omkring i bortgjemte skap, mens de som satte dem der håper at de på en mystisk måte vil forsvinne av seg selv. Noe de selvfølgelig ikke gjør, jeg tror heller at kjekt-å-ha tingene formerer seg inne i mørke skap.

Men av og til viser disse utrolige tingene seg faktisk å være kjekke. Sånn som min ting, den til å forme hakkebøff med. Selvfølgelig helt unødvendig, man kan utmerket godt forme bøff og hamburgere uten andre hjelpemidler enn hendene. Og ja, den tar plass i skuffen, men jeg liker den likevel. Det er morsomt å se at bøffene blir like store og jevne, og det føles litt som å være i Danmark. Første gangen jeg så en sånn, var i Danmark - på kjøkkenet hos ei venninne, og jeg ante ikke hva den var til. Jeg trodde det var tull da hun sa at den var til å forme bøff med, helt til jeg så henne gjøre det. I flere år kikket jeg på den når jeg var på besøk hos henne, men det var ikke før i år jeg kjøpte en selv. Helt unødvendig. Og plasskrevende. Men for et deilig hjelpemiddel! Min bøff-selvtillit økte med mange hakk, jeg eksperimenterer med oppskrifter på bøff, saus og tilbehør, og tror helt oppriktig at tingen min gjør bøffene bedre. Og av en eller annen grunn tror jeg tingen er funnet opp av en mann, kanskje av den samme som fant opp løkholderen....

I morgen har Pindia en avtale med dr. Bailey....

2007-08-06T14:19:00.000+02:00

... og ikke bare henne, men Burke, Yang og Shepherd med flere kommer også til å være der. Ikke er hun syk, heller, så denne legeavtalen er bare for fornøyelsenes skyld. Vanligvis ser Pindia ikke så mye på TV, og hun ser aldri på noe som har mer enn to episoder - delvis fordi hun ikke klarer å være foran et TV til samme tid hver uke, delvis fordi hun ikke synes TV-serier pleier å være spesielt morsomme. Det vil si: det var det hun trodde. Det siste året har Pindia sittet klistra foran TV-skjermen hver tirsdag, og fulgt med på livet på et sykehus i Seattle. Sist Pindia virkelig fulgte med på en serie, var da Twin Peaks gikk på tv første gang, og hun hadde i alle fall aldri trodd at hun noen gang skulle følge med på en sykehusserie. Men det gjør hun, med stor innlevelse og glede. Hun liker replikkene, hun blir sjarmert av menneskene, og at Tegan og Sarah, som Pindia har likt i årevis, har mye av musikken, teller også. I sommer har Pindia, i et blaff av kjedsomhet og kanskje litt galskap, sett sesong 1 og 2 av Grey's Anatomy på dvd, og kost seg, og gledet seg til neste sesong. Som altså kommer nå.

Og Pindia tenker at hun kanskje har gått glipp av masse i alle disse årene hun nesten ikke har sett tv, og at når man først følger med på en serie, gir det en slags kribling i kroppen, den skriker etter mer. Så Pindia har også fulgt med på House og Carnivale, med stor glede, og stor innlevelse. Og hun tenker at det ikke er så verst med høst - da får hun i alle fall treffe igjen mange hun ikke har sett på lenge.....

Ulyd i radioen

2007-08-01T05:16:00.001+02:00

Pindia grøsser hver gang popgruppa med det misvisende navnet "The Kids" strømmer ut av en radio nær henne, og hun grøsser ikke fordi hun kjenner et blaff av vellyst. Hun hadde ikke sansen den gangen de var kids, og hun har det i hvert fall ikke nå. Selv om det er mye resirkulert musikk for tida, går det jo an å være litt sjølkritiske, kanskje, og tenke at ikke alt kan repeteres. Når gamle menn står på en scene og synger om norske jenter som gjør dem sprø, blir det rett og slett litt for mye gammel-gris-aktig for Pindia, det gjør henne ganske sprø, faktisk, og litt kvalm. Hun skjønner jo også at det er greit med kjappe penger, og at det å spille "Forelska i lærer'n" en sommer utrolig nok kan gi nettopp det, men likevel - det er noe med å innse at noe er over, og det å være kids tar definitivt slutt en gang.
Og - kjære Dag Ingebrigtsen, har du tenkt deg muligheten av at det kanskje ikke har noe å gjøre med at de ikke tør at damene ikke vil værra med deg hjem? Det kan jo bare være at de ikke er så desperate etter å få pule, og at de vet at de klarer seg bedre for egen hånd...

Noe gammelt, noe nytt, noe lånt, noe blått...

2007-07-30T12:47:00.001+02:00

Nei, Pindia planlegger ikke bryllup, hun kikker rundt i platesamlinga si. Den er stor og uoversiktlig, og veldig rotete. Hver gang Pindia skal rydde i musikken sin, finner hun noe hun bare må høre på, og ikke all musikk lar seg forene med rydding. Etterhvert lurer vel Pindia egentlig på om hun liker et snev av kaos, det er mulig å finne små overraskelser da. I alle fall, Pindia skal jobbe i dag, på arbeidsrommet sitt, og hun trenger musikk. Derfor altså; noe gammelt, noe nytt, noe lånt noe blått: 4 cd'er skal få være med ut i arbeidsrommet, og dette er kriteriene.

Det er mye gammelt i Pindias platesamling - ungene pleier å si at den er full av gamle menn som synger stygt. Og i dag skal Tom Waits være sammen med Pindia en stund. "I never saw the morning til I stayed up all night..." - vakre ord fra San Diego Serenade. Og siden Pindia har lyst til å høre akkurat den sangen, tar hun med "The Heart of Saturday Night" - albumet er fra 1974, og vakkert, vakkert....

Noe nytt, da velger Pindia "Arcade Fire" med albumet "Neon Bible". Pindia ble så glad i det forrige albumet, "Funeral", men dette siste har hun ikke blitt kjent med enda. Hun gleder seg, og håper hun får en ny venn.

Noe lånt, det var verre. Pindia låner ikke musikk. Men det eldste Pindiabarnet glemmer av og til cd'er når hun er hjemme på besøk, og det teller vel som lån? Pindia går for Sufjan Stevens "Illinoise".

Noe blått - her burde det vel egentlig være noe skikkelig sippe-blues, men det vil ikke Pindia i dag. Hun velger heller en blå plate, og tar "The Blue Mask" med Lou Reed. Hun gleder seg til å høre det albumet, det er lenge, lenge siden sist, og der finnes perler som "My House" og "Waves of Fear".

Om ikke Pindia får gjort så veldig mye nyttig på arbeidsrommet sitt i dag, får det ikke hjelpe - hun får i alle fall hørt god musikk....

Pindia kjeder seg....

2007-07-29T21:24:00.000+02:00

Hun kjeder seg så mye at hun har bakt en kake for å få tida til å gå. Og Pindia baker egentlig ikke. Hun har gått tur(kjedelig), skrapa en dør (kjedelig), prøvd å få litt orden på hagen (kjempekjedelig). Ingen av de uleste bøkene i hylla har frista, det er en grunn til at de er uleste, ikke sant? Pindias forholdsvis store platesamling er kjedelig, og Pindiafamilien er den mest uspennende familien man kan tenke seg. Derfor spiller Pindia "Milpa" - et usannsynlig kjedelig og vanedannende spill der man skal samle grønnsaker i grupper på tre for at de ikke skal bli spist av et dødningehode. Kjedelig, kjedelig....

Bare ei lita pipe i ny og ne....

2007-07-24T13:56:00.000+02:00

Naboen min skråler og synger på Politimester Egil hele dagen - i dag våkna jeg til en stemme utafor vinduet som ropte: "Har du noe hasj?" gjentatte ganger. Det var tidlig, tidlig, med tanke på at Pindia har ferie og gjerne vil sove lenge. Men det er ferie på SFO, og den ikke så veldig sympatiske sjuåringen til naboen har ikke annet å finne på enn å synge i hagen min tidlig om morran. Min tenåringssønn endt opp med å rope til ungen at han fikk ordne hasjen sin sjøl, for her i nabolaget deler vi ikke med drittunger....

Kantarell i hagen....

2007-07-23T19:16:00.001+02:00

Jeg har klaga mye over hagen min i år - ugrasset vokser i rekordfart, det kryr av slemme, slemme Iberiasnegler og jeg har fått en dam der jeg ikke hadde lyst til å ha en dam. Men i dag har det vært helt greit i min hage. Jeg gikk på min vanlige runde, og så at det lyste gult av kantarell oppe i skogkanten. Nå har jeg akkurat plukket litt over en liter som skal bli til kveldsmat, og det ser ut til å komme mye, mye mer, hvis det da ikke mot formodning skulle bli tørke her jeg bor. Ingenting tyder på det akkurat, og at jeg så minst hundre brunsnegler på vei over plenen til soppstedet er heller ikke noe jeg gråter over i dag - nå skal jeg bevæpne meg med saltvann og pølseklype og gå ut for å drepe!

Rötmånad og fruntimmersvecka

2007-07-23T15:28:00.000+02:00

Rötmånad er det de kaller perioden fra 23. juli til 23. august i Sverige. Høy luftfuktighet gir økt bakterievekst, og større problemer med å lagre matvarer uten at de blir ødelagt. Alle vet jo at fuktighet, varme og ødelagt mat kan oppstå også i andre perioder, likevel synes jeg det er morsomt at man har et eget navn på perioden. Mulig man har noe tilsvarende i Norge også, men det har i så tilfelle ikke jeg hørt om. Og som en liten kuriositet: rötmånaden kommer i slutten av fruntimmersveckan....

Handelens dag

2007-07-20T03:21:00.000+02:00

Morsdag er det, og farsdag er det. Dager som er skapt for at vi skal bruke penger og kjøpe enda flere ting vi ikke trenger, og kjenne litt på den gode samvittigheten når vi husker på mor og far med en ekstra oppmerksomhet. Her jeg bor har det vært "Handelens dag" - en dag som ikke gir seg ut for å være noe annet en nettopp det: en dag vi skal handle litt ekstra, bare for å handle. En dag da butikker henger varer de ellers ikke får solgt ut på gata og gir inntrykk av at dette virkelig er et kupp, og folk som handler faktisk tror at de sparer penger.... Men, jeg liker nå at man kaller en spade for en spade, og i så måte er "Handelens dag" helt grei, synes jeg.

Pindia rydder i platesamlinga....

2007-07-18T20:05:00.000+02:00

... og alle som rydder vet at det kan dukke opp perler. "Architecture in Helsinki" kom i 2005 med cd'en "In Case We Die". Gruppa kommer fra Australia, og er vel verdt å høre på - for de som skal på øyafestivalen er det mulig fredag 10. august. Jeg, som ikke skal på festival, må nøye meg med å høre den nyoppdaga cd'en, og glede meg til neste, "Places like this", som kommer nå i august. At jeg skaffa meg "In Case We Die" i sin tid, kom rett og slett av bandnavnet - jeg tenkte at når man kaller bandet sitt "Architecture in Helsinki", kvalifiserer det i seg selv til at jeg vil høre mer på det. Og jeg har ikke angret. Musikken er merkelig, akkurat som bandnavnet. Det er basuner og trommelyder, og litt cabaretaktig til tider. Jeg ble glad da jeg rydda i dag. Og slutta selvfølgelig med ryddinga, for å høre på cd'en min. For det kunne jeg ikke vente med. "In Case We Die".

Pindias krig fortsetter...

2007-07-06T19:30:00.000+02:00

... og det skal den gjøre til den siste sneglen er borte fra hagen hennes. OK - ikke den siste sneglen, akkurat, de vanlige skogssneglene skal få bli, og alle snegler med hus får automatisk oppholdstillatelse, men de slemme sneglene fra Iberia, de skal bort. De har rett og slett ikke noe her å gjøre, og jeg synes de skal dra hjem til der de kom fra...
En gammel dame jeg vet om, synes de er ekle, for, som hun sier: "De gjør det med seg selv". Og ja, de gjør det, sneglen er i stand til å befrukte seg selv, for deretter å legge 400 egg. Det betyr at de 74 sneglene jeg akkurat har puttet i saltvannsbøtta sånn at de kunne oppløse seg til slim, faktisk utgjør en forskjell i hagen min. 74 snegler med 400 egg hver - det kunne blitt veldig mange nye snegler... Men takket være meg, Pindia Pampistiko Pampibanon, blir ikke de noe av i alle fall. Og kampen fortsetter. Og til den journalisten i lokalavisa som skrev at snegler bare spiser dødt plantemateriale; du har ikke møtt mine snegler. Eller kan hende det bare er mine snegler som ikke har lest avisa.

Pindias krig i hagen...

2007-07-02T03:02:00.000+02:00

Pindia har bevæpnet seg med en bøtte med saltvann og pølseklype, og erklært krig mot mordersneglene. Vanligvis lever Pindia og dyrene i skogen i fred med hverandre, rådyra beiter litt i hagen, grevlingen roter i plenen, reven rusler forbi om natta, og fuglene får lov til å bråke så mye de bare vil. Pindia liker ikke insekter som flyr rundt i lufta og sier bzzz, og vifter dem bort hvis de kommer for nær, men hun blir ikke hysterisk ved tanken på å ha dem i hagen. Mordersneglene, derimot, de orker hun ikke å se i hagen. I mange år har hun sluppet unna, men visst at det bare har vært et spørsmål om tid før de ville komme til henne også. Og nå er de her. De kommer fra skogen, i mengder. Pindia vet ikke helt hva det er med dem som gjør dem så frastøtende - hun tror det er det at de ikke har ben sånn som andre dyr - ting som sklir på slim for å komme seg fram i verden er ikke ønsket hos Pindia. OK - hun kan tolerere de svarte og hvite skogssneglene, men de brune, slemme: nei. Derfor altså; Pindia ut med pølseklype og bøtte, og hun som ellers bærer store edderkopper forsiktig ut av huset sånn at de ikke skal bli tråkket på, fryder seg når hun ser sneglene krølle seg sammen for så å nærmest gå i oppløsning i saltvannsbøtta. Og hun vet at det kommer mange fler fra skogen, de kommer i bølger, igjen og igjen. Og selv om hun aner at overmakten er for stor, bevæpner Pindia seg stadig, og tenker at selv om de riktignok er mange, er hun i alle fall mye, mye større....

Genetisk betinga rot

2007-06-20T12:14:00.000+02:00

I forrige uke var ungdommene i flertall i Pindias hus. De to tenåringene som bor her hele tiden, fikk forsterkninger fra det største Pindiabarnet, det som egentlig har fløyet ut av redet. Det tok ikke veldig mange timer fra hun kom til hun oppførte seg om om hun var hjemme - noe hun på en måte var, men likevel: det er tre år siden det store Pindiabarnet bodde her permanent, og hun er heller ikke et barn lenger. Og hun tar stor plass. Bare for en ukes besøk hadde hun med seg fem par sko, masse klær, bøker, cd'er, sminke. Og denne uka går Pindia rundt og samler inn det gjenglemte, alt det hun må putte i en stor eske og sende til Pindiabarnet. Og Pindia er litt lei seg for at hun som bærer av det dominante rotegenet har overført det til alle ungene sine....