Glatt bestselger, sier Dagbladet. En grov fornærmelse, sier Aftenposten. Jeg likte den likevel, jeg, romanen "Den trettende fortellingen". OK, den er ingen nobelprisvinner, men det er de fleste bøker heller ikke.
Når jeg leser anmeldelser av bøker jeg har lest, tenker jeg ofte at det er noe jeg ikke har skjønt, og at jeg burde skamme meg over min enkle smak når det gjelder litteratur. Og så tenker jeg videre at jeg slettes ikke har en enkel smak når det gjelder litteratur, jeg har en variert smak, og det er mange grunner til at jeg leser. Og så tenker jeg at man oppfatter en bok forskjellig ut fra hvilken rolle man har; det å være lystleser, norsklærer, anmelder, korrekturleser, osv., osv., alle rollene gir oss ulike opplevelser.
Noen ganger leser jeg for å lære noe. Det påvirker selvfølgelig valg av bok. Noen ganger leser jeg for å få et gjensyn med klassikere, eller for å oppdage klassikere. Noen ganger leser jeg for å bli kjent med nye forfattere. Da anstrenger jeg meg litt ekstra for å være en hyggelig leser, og gi dem en ekstra sjanse selv om de første kapitlene er kjedelige. Noen ganger leser jeg til og med en bok jeg har lest før, det er når jeg må vite hva jeg får og absolutt ikke vil bli overraska.
Ofte leser jeg for ikke å kjede meg. Jeg har lyst til å sitte i sofaen min under et teppe med ei bok og la tida gå. Da står ikke jeg foran bokhylla og lurer på hvilken bok jeg kan lære mest av, og hvilken forfatter som har de mest spissfindige språklige virkemidlene. "Hvilken fortelling skal få tida til å gå sammen med meg", tenker jeg da. En sånn bok var "Den trettende fortelling".
Det var datteren min som kom med den. Hun hadde lest den, og var i gang med å lese engelske klassikere, det fikk hun lyst til da hun leste den boka. Jeg liker å lese bøker som får folk jeg kjenner til å lese andre bøker, det er norsklæreren i meg som ikke helt har sluppet taket. Derfor leste jeg den.
Og jeg likte den. Selv om den ikke kommer til å komme i nærheten av Nobelprisen. Jeg liker bøker som handler om bøker: om å lese dem, skrive dem og elske dem. OK, historien er tynn av og til, men jeg lar meg fascinere av begge hovedpersonene, Vida Winther og Margaret Lea. Og ja, jeg irriterer meg over slutten, det ble litt for lettvint, litt som når elevene mine plutselig puttet et nytt element inn i stilen sin for å kunne avslutte. Men likevel: mesteparten av tiden var jeg nysgjerrig og lot meg underholde. Og det er godt å være nysgjerrig selv om man er voksen, og det er ingen skam å la seg underholde, heller, selv om avisenes anmeldere nesten fikk meg til å skamme meg litt....
Egentlig hadde jeg tenkt å si litt om hva boka handla om, også. Men det var før jeg skrev meg bort. Så jeg anbefaler heller å se på Bokkildens presentasjon av boka - der er både omtale, baksideteksten, utdrag fra boka og leseromtaler.
.
Innlegg
