Noe gammelt, noe nytt, noe lånt, noe blått...

Nei, Pindia planlegger ikke bryllup, hun kikker rundt i platesamlinga si. Den er stor og uoversiktlig, og veldig rotete. Hver gang Pindia skal rydde i musikken sin, finner hun noe hun bare må høre på, og ikke all musikk lar seg forene med rydding. Etterhvert lurer vel Pindia egentlig på om hun liker et snev av kaos, det er mulig å finne små overraskelser da. I alle fall, Pindia skal jobbe i dag, på arbeidsrommet sitt, og hun trenger musikk. Derfor altså; noe gammelt, noe nytt, noe lånt noe blått: 4 cd'er skal få være med ut i arbeidsrommet, og dette er kriteriene.


Det er mye gammelt i Pindias platesamling - ungene pleier å si at den er full av gamle menn som synger stygt. Og i dag skal Tom Waits være sammen med Pindia en stund. "I never saw the morning til I stayed up all night..." - vakre ord fra San Diego Serenade. Og siden Pindia har lyst til å høre akkurat den sangen, tar hun med "The Heart of Saturday Night" - albumet er fra 1974, og vakkert, vakkert....

Noe nytt, da velger Pindia "Arcade Fire" med albumet "Neon Bible". Pindia ble så glad i det forrige albumet, "Funeral", men dette siste har hun ikke blitt kjent med enda. Hun gleder seg, og håper hun får en ny venn.

Noe lånt, det var verre. Pindia låner ikke musikk. Men det eldste Pindiabarnet glemmer av og til cd'er når hun er hjemme på besøk, og det teller vel som lån? Pindia går for Sufjan Stevens "Illinoise".

Noe blått - her burde det vel egentlig være noe skikkelig sippe-blues, men det vil ikke Pindia i dag. Hun velger heller en blå plate, og tar "The Blue Mask" med Lou Reed. Hun gleder seg til å høre det albumet, det er lenge, lenge siden sist, og der finnes perler som "My House" og "Waves of Fear".

Om ikke Pindia får gjort så veldig mye nyttig på arbeidsrommet sitt i dag, får det ikke hjelpe - hun får i alle fall hørt god musikk....

Pindia kjeder seg....

Hun kjeder seg så mye at hun har bakt en kake for å få tida til å gå. Og Pindia baker egentlig ikke. Hun har gått tur(kjedelig), skrapa en dør (kjedelig), prøvd å få litt orden på hagen (kjempekjedelig). Ingen av de uleste bøkene i hylla har frista, det er en grunn til at de er uleste, ikke sant? Pindias forholdsvis store platesamling er kjedelig, og Pindiafamilien er den mest uspennende familien man kan tenke seg. Derfor spiller Pindia "Milpa" - et usannsynlig kjedelig og vanedannende spill der man skal samle grønnsaker i grupper på tre for at de ikke skal bli spist av et dødningehode. Kjedelig, kjedelig....

Bare ei lita pipe i ny og ne....

Naboen min skråler og synger på Politimester Egil hele dagen - i dag våkna jeg til en stemme utafor vinduet som ropte: "Har du noe hasj?" gjentatte ganger. Det var tidlig, tidlig, med tanke på at Pindia har ferie og gjerne vil sove lenge. Men det er ferie på SFO, og den ikke så veldig sympatiske sjuåringen til naboen har ikke annet å finne på enn å synge i hagen min tidlig om morran. Min tenåringssønn endt opp med å rope til ungen at han fikk ordne hasjen sin sjøl, for her i nabolaget deler vi ikke med drittunger....

Kantarell i hagen....

Jeg har klaga mye over hagen min i år - ugrasset vokser i rekordfart, det kryr av slemme, slemme Iberiasnegler og jeg har fått en dam der jeg ikke hadde lyst til å ha en dam. Men i dag har det vært helt greit i min hage. Jeg gikk på min vanlige runde, og så at det lyste gult av kantarell oppe i skogkanten. Nå har jeg akkurat plukket litt over en liter som skal bli til kveldsmat, og det ser ut til å komme mye, mye mer, hvis det da ikke mot formodning skulle bli tørke her jeg bor. Ingenting tyder på det akkurat, og at jeg så minst hundre brunsnegler på vei over plenen til soppstedet er heller ikke noe jeg gråter over i dag - nå skal jeg bevæpne meg med saltvann og pølseklype og gå ut for å drepe!

Rötmånad og fruntimmersvecka

Rötmånad er det de kaller perioden fra 23. juli til 23. august i Sverige. Høy luftfuktighet gir økt bakterievekst, og større problemer med å lagre matvarer uten at de blir ødelagt. Alle vet jo at fuktighet, varme og ødelagt mat kan oppstå også i andre perioder, likevel synes jeg det er morsomt at man har et eget navn på perioden. Mulig man har noe tilsvarende i Norge også, men det har i så tilfelle ikke jeg hørt om. Og som en liten kuriositet: rötmånaden kommer i slutten av fruntimmersveckan....

Handelens dag

Morsdag er det, og farsdag er det. Dager som er skapt for at vi skal bruke penger og kjøpe enda flere ting vi ikke trenger, og kjenne litt på den gode samvittigheten når vi husker på mor og far med en ekstra oppmerksomhet. Her jeg bor har det vært "Handelens dag" - en dag som ikke gir seg ut for å være noe annet en nettopp det: en dag vi skal handle litt ekstra, bare for å handle. En dag da butikker henger varer de ellers ikke får solgt ut på gata og gir inntrykk av at dette virkelig er et kupp, og folk som handler faktisk tror at de sparer penger.... Men, jeg liker nå at man kaller en spade for en spade, og i så måte er "Handelens dag" helt grei, synes jeg.

Pindia rydder i platesamlinga....

... og alle som rydder vet at det kan dukke opp perler. "Architecture in Helsinki" kom i 2005 med cd'en "In Case We Die". Gruppa kommer fra Australia, og er vel verdt å høre på - for de som skal på øyafestivalen er det mulig fredag 10. august. Jeg, som ikke skal på festival, må nøye meg med å høre den nyoppdaga cd'en, og glede meg til neste, "Places like this", som kommer nå i august. At jeg skaffa meg "In Case We Die" i sin tid, kom rett og slett av bandnavnet - jeg tenkte at når man kaller bandet sitt "Architecture in Helsinki", kvalifiserer det i seg selv til at jeg vil høre mer på det. Og jeg har ikke angret. Musikken er merkelig, akkurat som bandnavnet. Det er basuner og trommelyder, og litt cabaretaktig til tider. Jeg ble glad da jeg rydda i dag. Og slutta selvfølgelig med ryddinga, for å høre på cd'en min. For det kunne jeg ikke vente med. "In Case We Die".

Pindias krig fortsetter...

... og det skal den gjøre til den siste sneglen er borte fra hagen hennes. OK - ikke den siste sneglen, akkurat, de vanlige skogssneglene skal få bli, og alle snegler med hus får automatisk oppholdstillatelse, men de slemme sneglene fra Iberia, de skal bort. De har rett og slett ikke noe her å gjøre, og jeg synes de skal dra hjem til der de kom fra...
En gammel dame jeg vet om, synes de er ekle, for, som hun sier: "De gjør det med seg selv". Og ja, de gjør det, sneglen er i stand til å befrukte seg selv, for deretter å legge 400 egg. Det betyr at de 74 sneglene jeg akkurat har puttet i saltvannsbøtta sånn at de kunne oppløse seg til slim, faktisk utgjør en forskjell i hagen min. 74 snegler med 400 egg hver - det kunne blitt veldig mange nye snegler... Men takket være meg, Pindia Pampistiko Pampibanon, blir ikke de noe av i alle fall. Og kampen fortsetter. Og til den journalisten i lokalavisa som skrev at snegler bare spiser dødt plantemateriale; du har ikke møtt mine snegler. Eller kan hende det bare er mine snegler som ikke har lest avisa.

Pindias krig i hagen...

Pindia har bevæpnet seg med en bøtte med saltvann og pølseklype, og erklært krig mot mordersneglene. Vanligvis lever Pindia og dyrene i skogen i fred med hverandre, rådyra beiter litt i hagen, grevlingen roter i plenen, reven rusler forbi om natta, og fuglene får lov til å bråke så mye de bare vil. Pindia liker ikke insekter som flyr rundt i lufta og sier bzzz, og vifter dem bort hvis de kommer for nær, men hun blir ikke hysterisk ved tanken på å ha dem i hagen. Mordersneglene, derimot, de orker hun ikke å se i hagen. I mange år har hun sluppet unna, men visst at det bare har vært et spørsmål om tid før de ville komme til henne også. Og nå er de her. De kommer fra skogen, i mengder. Pindia vet ikke helt hva det er med dem som gjør dem så frastøtende - hun tror det er det at de ikke har ben sånn som andre dyr - ting som sklir på slim for å komme seg fram i verden er ikke ønsket hos Pindia. OK - hun kan tolerere de svarte og hvite skogssneglene, men de brune, slemme: nei. Derfor altså; Pindia ut med pølseklype og bøtte, og hun som ellers bærer store edderkopper forsiktig ut av huset sånn at de ikke skal bli tråkket på, fryder seg når hun ser sneglene krølle seg sammen for så å nærmest gå i oppløsning i saltvannsbøtta. Og hun vet at det kommer mange fler fra skogen, de kommer i bølger, igjen og igjen. Og selv om hun aner at overmakten er for stor, bevæpner Pindia seg stadig, og tenker at selv om de riktignok er mange, er hun i alle fall mye, mye større....